For noen uker siden skrev jeg en artikkel om Ben Stein. Dette var en konsekvens av at jeg et par dager tidligere hadde kjøpt Ferris Bueller's day off på Platekompaniet på Torgalmenningen i Bergen.

Nå skal jeg fortelle om noe som skjedde den samme dagen jeg kjøpte denne DVDen. Og om noe som skjedde i går. Det er nemlig historien om da jeg møtte den gale italieneren.

Etter å ha kjøpt filmen, ruslet jeg ut på Torgalmenningen, og ble påminnet om at det var en særdeles varm dag. Jeg satte meg derfor ned på en benk i skyggen for å slappe litt av. Etter noen få minutter formelig ramlet det en fyr med grålig krøllete hår og briller ned ved siden av meg. "Can I sit?" spurte han med en høylytt italiensk aksent. "Of course." svarte jeg, intetanende om hva som kom til å skje videre.

I starten pratet han mye om hvor godt han likte Bergen, og at han kom fra sør-Italia der han jobbet som geografilærer på videregående skole. Hyggelig med en vennlig og utadvendt Italiener, tenkte jeg. Men det tok ikke mange minutter før samtalen dreide seg inn på noe annet.

"Do you like to hunt? Do you like to fish?" spurte han, og nikket forventende med hodet. "Sure I like to fish, but I've never hunted." svarte jeg. "Yes, yes, I like to hunt" sa Italieneren, som hadde introdusert seg som Rafaele.

Og så var det gjort. Etter at han nevnte jakt og fiske var det ingen vei tilbake. Samme hva jeg sa for å vri samtalen inn på noe annet, reagerte han med å stirre tomt ut i luften for så å snu seg og spørre igjen "Do you like to kill the animals?". For han ble mer og mer makaber.

"Once, I was in United States, and I go hunting. Then I breake the neck of the Deer!" Utbrøt han med stor entusiasme, og demonstrerte hvordan med en energisk armbevegelse. Og det skulle bli mer.

"In Italy, I had a cow. I like to eat the meat. Do you like the meat? Do you like? Yes? Yes?" mer og mer intenst. "I kill the cow with only the knife! You like? Yes?"


Når Rafaele ser dette dyret, vil han automatisk
brekke nakken på det

Etter en lang rekke utsagn av denne sorten, kom jeg i skade for å nevne noe med hvalfangere og hvordan folk protesterte mot denslags. Da ble han enda mer ivrig og utbrøt "I like whalehunters! Yes, yes, good people. Do you hate the animal rights activists too?" Hmm....tenkte jeg. Nå begynner han å ta helt av her. "I don't really hate anyone" prøvde jeg meg forsiktig. "I hate them! I hate them so much! Where come from, in Italy, we kill the animal and eat the meat." forsatte Rafaele mens han hele tiden stirret meg inn i øynene og nikket.

Som om det fremdeles ikke skulle være nok, viste han seg fra enda en side da en pen jente gikk forbi like ved. "Yes, yes" sa han og pekte på jenten. "Do you like the women's feet? Do you like? Do you like? Yes? Yes?" Han snudde seg mot meg igjen og nikket enda mer voldsomt enn før. "She was very pretty yes" sa jeg, og håpte han skulle nøye seg med det. Men nei. "I like the feet especially! I like to lick the feet to my girlfriend before the fuck!" Og jeg var målløs.

Plutselig så han på klokken, og sa "At three o'clock, I have to go. I have to go and wash my clothes". Flott, tenkte jeg, og så på klokken min. Den var halv to. Syke mann! Jeg reiste meg og sa at jeg skulle nå en buss, og kom meg vekk derfra så fort som mulig i håp om å aldri se denne gale mannen igjen. I etterkant tenkte jeg at det selvsagt måtte ha vært skjult kamera.

Men historien er ikke ferdig der. I går var jeg og en kamerat (Henning) på Vamoose i Bergen på jazzkonsert. Øyvind Jazzforums første for sesongen. En temmelig sær (men kul) opplevelse, både på grunn av at de spilte i stummende mørke, og at musikken kanskje var en smule kunstnerisk.

På slutten av konserten beskrev jeg musikken som: "Slik høres det ut inne i hodet til en som er sinnsyk". For all del, den hadde sine stilige øyeblikk også, men uansett. Da vi stod utenfor utestedet like etter konserten, dukket det opp en person som så kjent ut. Shit! Rafaele! Og tanken på at han har sittet i det samme bekmørke rommet som meg mens musikerne har spilt musikk jeg har beskrevet som passende for mentalt forstyrrede, var mildt sagt forstyrrende.

"Hello!" roper Rafaele og peker på meg. "Eh...hello" sier jeg, og banner inni meg og himler med øynene. Og etter omtrent et halvt minutt, stirrer Italieneren på Henning og sier "Do you like to hunt?" Og da var vi i gang igjen.

Da Henning prøvde å snakke om noe annet, stirret Rafaele tomt ut i luften. Plutselig peker han inn gjennom vinduet til utestedet og sier "The world! The light!" og smiler og nikker.

Jeg og Henning snur oss og ser inn. Der står det en opplyst globus i en hylle. Vi klarer ikke la være og le.

Før vi fikk kommet oss vekk fortalte Rafaele at han skulle være i Bergen til 11.september, da flyet hans gikk. Jeg tror ikke det er tilfeldig at han har valgt å reise med fly på denne datoen.