Stadig oftere møter jeg på bøker og kassetter med den indiske guruen Oshos glade budskap. Budskapet går som regel ut på at akkurat du er verdifull fordi du kan oppnå indre fred og bli ett med universet. Det er vel unødvendig å si at dette materiellet som regel dukker opp i bokhyller som allerede er velfylte av selvhjelpsbøker eller nyreligiøse hefter. Selv om jeg er skeptisk til enhver person som kan gi deg litt nirvana for en slump penger, har jeg alltid vært ekstra skeptisk til denne Osho. Jeg vet ikke hvorfor -- han ser ut som alle andre moderne guruer: Skjegg og kappe, fredfylt smil og en mystikk som kan ligne karisma; og han skriver i hovedsak det samme som alle andre moderne guruer, bare litt tynnere: All kjent og ukjent lykke er enkelt og gratis tilgjengelig, gjennom karma, kosmos og inngangspenger.

Så jeg tenkte jeg skulle finne ut hva som gjør denne karen mer tvilsom enn Rolls-Royce-vismannen Maharishi Mahesh Yogi, LSD-guruen Ram Dass, smågutt-«opplyseren» Sathya Sai Baba, eller den flygende tankeleser Sri Sri Anandamurtii. Det måtte være noe mer enn de slicke heftene og den ekstra intetsigende filosofien. Jeg hadde, selvfølgelig, rett. Mer enn jeg noen gang kunne forestilt meg.

Oshos egentlige navn var Rajneesh Chandra Mohan Jain, og han ble født i India i 1931. Navnet Osho tok han i 1987, antageligvis for å distansere seg fra skandalene som plettet hans tidligere artistnavn, Bagwan Sri Rajneesh (Herr Gud Rajneesh), tidligere det samme tiåret -- en av de sykeste skandalene i nyreligiøsitetens korte, syke historie. At denne mannen, etter å ha steget så høyt og sunket så dypt, fortsatt smiler mildt fra nytrykte bokomslag, er så utrolig at man nesten kan mistenke ham for å ha guddommelige evner allikevel.

Fra en samtidig dokumentarfilm om ashramen i Bombay, 1978.

Guru søker svake sjeler
Størsteparten av livet tilbrakte Rajneesh i India, hvor han vandret eller red på et esel fra by til by og praktiserte som frilansprofet -- når han ikke underviste i filosofi ved University of Jabalpur. En åpenbart talentfull, men merkelig mann. Han var innom flere doktriner på sine reiser rundt landet; fra uendelig og altomfattende kosmisk kjærlighet, via aggresjonsterapi gjennom ren vold á la Fight Club, til fri sex en masse. Businessen gikk i bølgedaler, men mot slutten av 1960-tallet opplevde han relativ suksess med en ashram i nærheten av Bombay, hvor vestlige disipler tilbad ham mer enn hans landsmenn noensinne hadde gjort, for hans blanding av yoga, veda-lære, hinduisme, zarathustrisme, buddhisme, kristendom, islam, gresk filosofi ... rett og slett det han hadde til overs i kjøleskapet, kombinert med pusteteknikker, latter-terapi, mer fri sex, og uttalelser som «Jeg kan materialisere ethvert objekt med tankekraft», «Jeg er starten på en helt ny religiøs bevissthet», «Jeg er Gud», og, mer uoffisielt, «Hvorfor bli kristen når du kan være Kristus?»

På slutten av 1970-tallet hadde den kreative og karismatiske landsbyguruen erfaring nok til å innse at han ikke trengte å sitte i India og vente på rike, hvite ungdommer, når det finnes enda flere av dem andre steder: Han pakket sammen sine litt mer enn tre eiendeler, kjøpte en 25.600 hektar stor ranch i USA, og flyttet. Det er duket for galskap!

Amerika tok først godt imot den indiske pengemaskinen. Ranchen i Oregon ble omdøpt til Rajneeshpuram: Rajneesh-by, og ved hjelp av dyktige markedsrådgivere i hans nære krets, vokste sekten jevnt. Bøker (han skrev over 600 stykker), videoer og lydkassetter ble masseprodusert og spydd utover det fortsatt new age-glade Amerika, og slo an til tross for at budskapet hans fortsatt var så fullt av alt, at det egentlig ikke inneholdt mer enn en mystisk gammel inder. Det holdt: Allerede året etter fikk ranchen, som nå huset 300-400 unge, oransjekledte amerikanere, bystatus. En lokal naturverngruppe prøvde å reversere vedtaket, og pekte blant annet på at byen ikke inneholdt områder regulert for forretningsvirksomhet. Dette ville sparke beina under hele opplegget. Så da sannyasin-ene, som hans disipler kalte seg, fikk avslag på byggesøknaden for et trykkeri i den nærliggende småbyen Antelope, begynte spetakkelet.

Antelope take-over
Antelope nærmet seg neste bystyrevalg, og reglene i Oregon sier at man får stemmerett ved lokalvalg etter å ha bodd tjue dager et sted. Så, tjue dager før valget, flyttet Rajneesh flere sannyasiner inn til byen er det var innbyggere der fra før. Dette provoserte lokalbefolkningen, som var både skeptiske og maktesløse overfor mengden av nye, velorganiserte, pengesterke og tilsynelatende hjernevaskede innbyggerne. Det sittende bystyret prøvde faktisk å vedta vekk sin egen bystatus for å eliminere sine verv, og dermed neste valg. Det gikk ikke. Sannyasinene fikk tre av seks plasser i bystyret, og da de resterende medlemmene gikk av i protest, kontrollerte Rajneesh byen. Det første som ble vedtatt, var å endre navnet fra Antelope til Rajneesh. Mange av innbyggerne i Antelope flyttet nå sin vei, og de som ikke gjorde det, måtte stillferdig se på at sannyasinene overtok skolene og de fleste forretningene.

Rajneesh-parade i Antelope.

Mediepresset ble nå så stort på Rajneesh selv, at han erklærte at han ikke kunne uttale seg: Han hadde funnet ut at et selvpålagt taushetsløfte ville hjelpe meditasjonen hans enormt. Han ville «teach through his presence». På denne tiden aksellererte innbyggertallet i det stengte samfunnet, trolig i takt med medieoppmerksomheten, og således også inntektene og makten. Det er trolig at hans kvinnelige sekretær og talsperson, Ma Anand Sheela, på denne tiden tok gradvis mer kontroll over sekten. Hun titulerte seg «high priestess» og gikk rundt i pavedrakt. Og ikke uten grunn: Rajneeshpuram hadde i 1984 hele 7 000 innbyggere, var helt selvforsynt med mat, og hadde eget postkontor, brannvesen, kraftverk, telefonnett, kjøpesentre, en state-of-the-art kunstig inntaksdam og et transportsystem bestående av 85 rutebusser og egen flyplass. Det hele var finansiert av anslagsvis 350 000 mennesker over hele verden, som gav fra seg store summer, eller alt de eide, for å sitte med beina i kryss og armene i været og hoppe mens de gjentok mantraet «Hoo! Hoo! Hoo!»

Legg merke til det gigantiske Rajneesh-hodet på veggen.

Dekadens, Uzier og uteliggere
Rajneesh selv bedrev, ifølge avhoppere, denne tiden stort sett med å råkjøre rundt på ranchen i Valium- og lystgass-rus i en av sine over 90 Rolls Roycer (Som fikk stor medieoppmerksomhet, og som han, ifølge sine disipler, hadde anskaffet som en satire over det materielle samfunnet utenfor). Disiplene, på sin side, ble delt inn i en betrodd, tungt bevæpnet politistyrke og «sivile» innbyggere, som måtte gå med oransje kjortler, ID-kort, ble separert i celler og måtte arbeide i byens infrastruktur eller jordbruk. Det ble satt opp høye elektriske gjerder og bevæpnede vakttårn rundt hele området. «Like mye for å holde omverdenen ute, som for å holde oss inne», hevdet innbyggere i byen senere.

Rajneesh på sin daglige kjøretur for å vinke til tilhengerne sine.
Øverst til venstre: Flyfoto av ranchen.

Skepsisen til den nye byen vokste utenfor gjerdene, og det var en utbredt oppfatning av at «The orange people» ville overta hele Oregon, slik de hadde gjort med Antelope, hvor de nå patruljerte gatene med våpen om natten. Konturene av et Waco avtegnet seg, ti år før skytingen i Texas: Media koste seg med bilder av stadig nye Rolls Roycer omkranset av stadig mer bevæpnede vakter, mens millionene rant inn på Rajneesh' konto fra en rekke disipler og etablissementer. (Rundt 500 lignende, men mindre, samfunn over hele verden, samt fancy hoteller og diskoteker i USA og Europa -- inntektene ble anslått til mellom 9 og 13 millioner dollar årlig) Myndighetene, så høyt opp som selve Reagan, begynte å se på muligheter for å begrense sekten, i ytterste instans med militær makt. Rajneesh fikk inndratt arbeidsvisumet, men skaffet seg et såkalt helsevisum, da han led av kjemikalieallergi. I november 1984 vedtok Wasco County en avstemning for å frata Rajneeshpuram bystatusen, for så også å frata sekten en god del forretningsrettigheter. Men innbyggerne i byen hadde også stemmerett. Den fiffige løsningen var enda bedre enn ved valget i Antelope -- å busse inn over fire tusen uteliggere fra hele østkysten! Uheldigvis for Rajneesh, dro de fleste sin vei etter kort tid; Flere hevdet at de var blitt dopet. Ranchen mistet bystatusen, og sekten var tilbake på skratch.

Bioterror og undergang
Dette nederlaget var formodentllig det som fikk sekten (antageligvis under Sheelas ledelse) til å begå det første og fortsatt største biokjemiske terrorangrepet i USA: Salmonella-bakterier ble plantet i maten på ti restauranter i Wasco Countys hovedstad, og 751 personer ble syke. Dette førte til føderal etterforskning, som også kunne spore et nylig giftdrapsforsøk på sakfører Charles Turner til sekten. Kort tid etterpå flyktet Sheela og hennes klikk til Europa med en stor del av sektens penger, og Rajneesh våknet fra valiumsrusen. Han tok nå sterk avstand fra Sheela, og hevdet til og med at hun hadde diktet opp hele religionen. Guruen dro et siste, desperat hjernevaskings-triks: Han tok offentlig avstand fra sin «Rajneesh-isme», erklærte byen sin en «fascistisk konsentrasjonsleir» skapt av Sheela, og kommanderte alle disiplene til å brenne bøkene hans og sine foreskrevne oransje gevanter. Han forsøkte forgjeves forsøkte å finne på et nytt og troverdig dogma om uendelig kosmisk kjærlighet, men kun de hardest troende ville høre, og de hadde ikke penger nok til å holde showet gående.

I seks uker i september 1985 var ranchen omringet av SWAT-styrken, det lokale politiet, nasjonalgarden og FBI, til sammen 1400 personer, klare til å storme på varsel fra myndighetene. Da det viste seg at Rajneesh hadde forlatt området, og innbyggerne, som ikke hadde fått vite noe som helst om tumultene utenfor, vantro overgav seg, fant man store mengder våpen, avlyttingsutstyr, og et kjemisk laboratorium med både salmonella- og HIV-komponenter og papirer som tydet på at matforgiftningen var en prøve før Wasco Countys vannreservoir skulle forgiftes. Guruen selv ble arrestert i Nord-Carolina, på vei til Bahamas i sitt private fly med resten av pengene, og ble, i kraft av å være utlending, utvist til India. De siste, skuffede sannyasinene forlot ranchen i løpet av kort tid. Ma Ananda Sheela ble idømt 53 års fengsel, hvorav hun sonet bare to.

Nytt navn, nye muligheter
Etter en mislykket verdensturné, hvor han ble nektet innreise i 17 land, og fysisk kastet ut fra Ungarn og Uruguay, startet Rajneesh opp igjen ashramen ved Bombay. I 1987 byttet han navn til Osho, etter råd fra sine trofaste og fortsatt opportunistiske amerikanske markedskonsulenter, og grunnla The Osho International Foundation, med sloganet Experience Osho!. Osho døde i 1990, og ble kremert i en stor seremoni, visstnok med sine favoritt-sokker på. Organisasjonen eksisterer fortsatt (den har avdelinger i flere land, også Norge [2]) og går så det suser, med flere meditasjonssentre, masseproduksjon av materiell og egen tv-kanal som fortsatt preker uendelig kjærlighet og frelse gjennom gamle opptak av Rajneesh' åndelige foredrag. Konseptet trekker så mange rike tilreisende, at den indiske regjering har omfavnet Osho-merkevaren og gitt hans skrifter en egen avdeling i nasjonalbiblioteket -- en ære han deler med kun én annen person: Mahatma Gandhi.

Ma Anand Sheela bodde i 2004 i Sveits, hvor hun drev et gamlehjem.
Sannsynligvis lever hun ennå.

Ranchen Rajneeshpuram ble i 2001 kjøpt av en rik kvegeier fra Montana og bygd om til kristen ungdomscamp, drevet av organisasjonen Young Life. Den er fortsatt i drift.

Byen Antelope har nå 59 innbyggere og et monument over de som «remained and resisted throughout the Rajneesh occupation of 1981-1985».