(Det følgende skulle egentlig vært postet i går, men jeg fikk ikke til å koble til med mobilen. For øyeblikket betaler jeg i dyre dommer for å snylte på trådløsnettet til et hotell i nærheten, så dere har better være fornøyde)

Det er helt klart noe rart med dette landet her. Ikke bare kjører de på gal side av veien, men de har heller ikke oppdaget blandebatteriet, og insisterer på å ha en krane for varmt vann, og en for kaldt. Dessuten har de merkelige stikkontakter, med samme avstand som ellers i Europa, men med firkantede pinner. Nå er jeg faktisk sikker på at det er mulig å lage en multi-kontakt som kan akseptere begge deler, for det hadde de på et hotell jeg bodde på i London, men her oppe i "the satanic mills of the North" har de ikke noe slikt. Men vi har lokalisert en butikk som forhåpentlig selger overganger, så i morgen blir alt mye bedre.

Vi kom til Edinburgh ca klokka ni på lørdagskvelden. Vi var usedvanlig dårlig forberedte, og da de fem første herbergene vi ringte til var fulle begynte vi å bli litt bekymret for at vi kanskje måtte sove i en stall. Heldigvis hadde noen forutsett behovet vårt, for på stasjonen fantes det et lite byrå ved navn lastminute.com. Der satt det en meget hyggelig og tilsynelatende velinformert fyr, som sa at vi hadde kommet på en av de travleste nettene i året, uten at det egentlig skjedde noe spesielt, og at det alltid var sånn tidlig i september. Så fikset han oss en leilighet, og lot være å ta betalt for fiksingen, fordi han hadde sagt at vi kanskje kunne bli hentet, men så endte vi med å måtte ta drosje.

Da vi så var installerte gikk vi ut for å finne oss noe å spise. Egentlig hadde vi lyst til å finne en koselig pub, men på den eneste vi så i nærheten var det en fyr som snakket til oss på en versjon av engelsk vi ikke skjønte, så vi turte ikke å gå inn. Men egentlig gikk vi ikke inn fordi det så fullt ut. Det sa vi i allefall til oss selv. Så vi endte opp med å kjøpe slik nuddel-i-kopp-greie som smakte ganske stygt. Heldigvis får man kjøpt vin til alle døgnets tider, i allefall i forhold til hva vi er vant til, så vi greide oss fint.

I dag startet vi dagen med en lang spasertur. Dobbelt som lang som hadde trengt å være egentlig, da vi gikk et godt stykke i feil retning til å begynne med. Og jeg fikk virkelig vist frem mine handyman-skillz, for plutselig tok det ene hjulet på trillebagen til Camilla kvelden. Hjulet består av en kjerne av hardplast, med et lag myk gummi utenpå. Suverent for flyplassgulv og marmorbelagte hotellresepsjoner, men ikke ideelt til lange turer på grov asfalt. Det som skjedde var at gummien ble så slitt at den løsnet og kilte seg fast, hvorpå jeg resolutt tok lommekniven min og kappet den løs, så vi kunne trille videre.

Klokken 10 kom vil til Playfair-biblioteket, i universitetets Old College, hvor Camilla, i egenskap av å være student, og jeg, i egenskap av å være family/friends, ble ønsket velkommen til byen, og informert litt i svært grove trekk. Litt sånn om at de alle følte seg sikre på at vi ville trives her og slikt. Og så var det en professor som snakket om karbondioksid og global oppvarming, for å vise hvor mange forskjellige ting de forsket på. Jeg hadde kanskje trodd det ville være naturlig å snakke om mer enn en ting når man skulle vise mangfold, eller i det minste en veldig sær ting, men foredraget var i grunnen bra. Han sa omtrent det samme som han danske fyren som holdt Fredagskollokvium om det samme i fjor vår, nemlig at forandringen i temperatur vi har hatt de siste hundre årene (basert på data fra is fra Grønland) ikke ligner på forandringer vi har sett de siste 120.000 årene. Nuvel.

Etterpå gikk vi litt frem og tilbake, og jeg oppdaget plutselig at vi var et sted jeg hadde vært før, og fikk en voldsom innsikt i byens oppbygning. Så spiste vi frokost, og deretter skaffet vi oss et rom på det samme ungdomsherberget jeg bodde på sist jeg var her, for seks år siden. I Cockburn Street, for de som er godt kjent i området. På dette tidspunktet var vi litt leie av å gå, så vi satte oss ned og så Pirates of the Caribbean II, og jeg må si at jeg ikke synes den fortjener så mye slakt som den har fått her, selv om fruktkaste-scenen med stang på ryggen kanskje var litt drøy, og kraken-slåssingen var litt i lengste laget. Og slutten var naturligvis hårreisende brå. Akkurat når jeg virkelig hadde begynt å lure på hvordan de skulle greie å runde av filmen på den resterende tiden viste det seg at det hadde de ikke tenkt å gjøre. Her bør det nevnes at jeg så filmen i fullscreen uten tidsvisning, så jeg var ikke sikker på hvor lenge som var igjen, jeg bare så for meg at det ikke kunne være så lenge.

Deretter gikk vi ut igjen, og besøkte naturligvis en bokhandel (den tredje for dagen). Det lot til å være en bokhandel tilknyttet universitetet på ett eller annet nivå. De hadde i allefall Quantum Field Theory av Mandl og Shaw, som ikke er en særlig vanlig bok i lekfolkkretser. Så vaset vi rundt ytterligere, og fikk litt mer overblikk, drakk litt kaffe, leste litt bok i en park, spiste burger til middag, og gikk hjem. Og her sitter jeg altså nå, og skriver en artikkel, som jeg planlegger å poste ved hjelp mobilen.

Jeg har forresten tenkt litt på dette med folk som sover i parker. Jeg så nemlig en fyr som lå på gresset i en park og så ut som han sov, og til tross for at resten av parken så veldig trygg og fin ut, med familier med barn som lekte i gresset og sånt, følte jeg instinktivt at den sovende personen så litt suspekt ut. Men så tenkte jeg at det er burde da være akseptabelt å legge seg ned for å slappe av i gresset i en park, og om man så sovner, hva er vel galt i det? Jeg diskuterte saken med Camilla, og vi kom frem til at så lenge man ligger på ryggen med hendene bak hodet er det greit, men hvis man ligger sammenkrøllet på siden er det suspekt. Det kan være greit å huske.

Toget fra London og hit var forresten en minneverdig opplevelse. På forhånd hadde jeg søkt litt rundt, og funnet tog som gikk direkte fra London til Edinburgh på ca fire timer. Jeg hadde imidlertid glemt å sjekke hvilken av Londons hundre millioner stasjoner toget gikk fra, men damen som solgte biletter til flytoget kunne fortelle oss at det gikk tog til Edinburgh fra Kings Cross. Vi kom inn til byen og gikk av på Paddinton, og egentlig skulle det være en enkel sak å komme seg derfra til Kings Cross, siden begge ligger på Circle Line, men det viste seg å være et problem med Circle Line, som gjorde at den ikke lenger gikk i Circle, og en tilfeldig dame som var langt mer kunnskapsrik og hjelpsom enn informasjonspersonalet fortalte oss at det var bare å ta Bakerloo line til Oxford Circus, hvor vi kunne bytte til Victoria line (Northbound), og ta den videre til Kings Cross. Vi hadde imidlertid dritmye baggasje, og togene var kjempefulle, så vi sa fuck it, og tok drosje.

Og da kommer vi til saken, nemlig toget. Det viste seg nemlig at vi måtte ta tog til Darlington, hvor vi måtte bytte til en buss til Newcastle, og deretter ta toget resten av veien til Edinburgh. Antagelig var det ett eller annet galt med sporet eller noe, det var i allefall satt opp egne "Train Replacement Service"-busser, som hadde litt i underkant med plass til baggasje, og dessuten ville ikke seteryggen min holde seg oppe om jeg lente meg på den. På toget ble vi sittende foran en person som så støyende videoer på laptopen sin, og bak en mann som leste avis og så på oss som om det var vi som bråkte, og mot slutten var det til og med en dame som begynte å rope til noen svenske turister og kalle dem rasister fordi de kom til Skottland og tok jobbene til folk, til tross for at de forklarte at de bare var turister. "Tourists! I don't think so!", ropte hun. Skikkelig skummelt, og jeg bestemte meg for å fly til Aberdeen og ta tog derfra i stedet i fremtiden.

Sånn, da har jeg vel egentlig ikke særlig mer å berette, men jeg kommer antagelig tilbake med mer i morgen, såfremt jeg får tak i en slik strøm-dings jeg trenger for å bruke mine ukurante europeiske standardkontakter.

-Tor Nordam