Royal Mail har alltid for meg vært en av de viktigste britiske bastionene. Et symbol på britisk kvalitet, britiske tradisjoner, britisk ordentlighet. Jeg vet jo lite om hvordan Royal Mail funker i praksis, men de har i allefall en viktig funksjon i mitt bilde av Strobritannia. Det hadde forresten også Royal British Railways, helt til jeg fant ut nå nylig at noe slikt ikke finnes, og at togene i Storbritannia faktisk opereres av omkring et dusin forskjellige selskaper med teite navn som GNER og Virgin. Jeg må bare innrømme at illusjonen min fikk litt av et skudd for baugen der, men heldigvis fikk den ny vind i seilene da jeg fant ut at 10.00-toget fra London Kings Cross til Edinburgh fortstatt kalles the Flying Scotsman.

I det siste har jeg imidlertid hatt litt kontakt med Royal Mail, både som sender og mottaker, så jeg tentke jeg skulle øse av mine erfaringer. For det første har jeg sendt ett og annet postkort og brev mens jeg har vært her, og porto er faktisk ganske billig her. Etter de nye reglene som tar hensyn til både størrelse å vekt koster det nå 32p å sende små brev, og de må være mindre enn et halvt A4-ark, men de kan veie opptil 100 gram. Det er ganske mye bedre enn i Norge, hvor et brev koster 6 kroner eller noe, og må være under 20 gram.

Brev og postkort til utlandet er også ganske billig, uten at jeg husker tallene i hodet. Dessuten ser frimerkene skikkelig seriøse ut, i allefall de jeg har sett så langt. Ikke noe moderne kunst eller kobbersnitt av en eller annen halvkjent lokal kunstner her i gården, her går det i profilbilder av dronningen. Hvem trenger vel noe annet?

Etter at vi flyttet inn i leiligheten har vi også fått post. Som Camilla nevnte tidligere har hun gått bananas (med mitt kredittkort) og bestilt bøker, og disse har nå ankommet i høyt tempo de siste dagene. Jeg er litt usikker på hvordan dette egentlig foregår, men mitt inntrykk er at postmannen låser seg inn i oppgangen, og stapper brev gjennom brevsprekken i døra. Når det gjelder pakker har disse alltid dukket opp på kjøkkenet i grupper på tre eller fire med en strikk rundt, og det leder meg til å tro at postmannen ringer på og får noen til å ta i mot dem. Men dag skjedde det noe mystisk.

På kjøkkenet fant jeg nemlig i dag en bunke bøker, pluss en lapp der det stod at postmannen hadde forsøkt å levere en pakke, men at den var for stor, og at vi ikke var hjemme for å ta i mot den. Det slo meg umiddelbart som merkelig, for jeg hadde jo vært hjemme hele formiddagen, og hadde slett ikke hørt noen som ringte på. Nuvel. Camilla ventet på en bok hun mente ville være på størrelse med to Wheel of Time-bøker, så det virket jo rimelig at det skulle komme en pakke som ville være for stor til brevsprekken.

På lappen fra Royal Mail stod det:

Royal Mail
with us it's personal™

Og videre stod det at pakken kunne hentes i 10 Brunswick Road, eller vi kunne ringe og få dem til å ta dem med neste dag, om vi regnet med vi ville være hjemme da. Jeg griper imidlertid enhver unnskyldning for å gå meg en tur og gjøre meg mer kjent i byen, så jeg bestemte meg for å gå til Brunswick Road. Turen var fin, tok en halvtime omtrent fra der vi bor, og jeg trengte bare å spørre om veien en gang, og da jeg spurte fikk jeg egentlig bekreftet at veien lå der jeg trodde. Så fant jeg postkontoret, som var et gigantisk område med gjerde rundt (mer om gjerdene her i byen i en senere artikkel). Jeg fant etterhvert en vei inn, og fikk ned en trapp som egentlig fortjener en kommentar. Den var dekket av slikt anti-skli materiale, og så ut som en veldig god trapp, men allikevel stod det store skilt for hver femte meter som fortalte at jeg burde utvise "Extreme Care", for trappen kunne bli glatt om det regnet. Jeg kødder ikke, på en vanlig liten trapp med et par svinger og kanskje 20 trinn var det fordelt minst fem slike skilt.

Uansett, jeg må returnere til poenget, for jeg har bare et par minutter igjen på batteriet mitt. Jeg kom inn på et lite kontor som så akkurat ut som et lite postkontor i Norge, med en liten luke og en liten mann bak luken. Jeg måtte stå i kø litt, og mens jeg stod der filosoferte jeg over at det stod skilt om at man måtte slå av lyden på mobilen sin, men det stod ingen ting om skrikende små barn, som jeg opplever som mer irriterende. Så var det min tur, og jeg fikk pakken, som viste seg å være tre pakker med en strikk rundt, og ingen av dem så egentlig ut som om de var for store for brevsprekken vår, men det kan hende de var marginalt for store.

Hmm. Jeg innser nå at dette kanskje var en litt begivenhetsløs beretning. Mitt inntrykk av Royal Mail er i allefall at de er en seriøst institusjon som ansetter høflige personer, og at de helt sikkert har vært en viktig komponent i Storbritannias vei til velstand.

-Tor Nordam