Jeg tar, som jeg kanskje har nevnt til enkelte, et fag som ganske enkelt heter "Borges and Calvino". Det er ikke en av mine core subjects, men en såkalt "option". Merkelig nok føler jeg alltid at det er mer naturlig å referere til faget som "Calvino and Borges", noe som hverken har røtter i kronologisk eller alfabetisk organisering.

Jeg har jo nevnt Calvino i en tidligere artikkel, men jeg føler at det er veldig mye mer som må sies om ham. La meg imidlertid først ta for meg Borges.

Han het Jorge Luis Borges og skrev bøker fra 30-tallet til han døde i 1986. Bøker er kanskje feil begrep. Store deler av produksjonen hans er korte fortellinger og en hel masse essay, artikler og lignende, om de underligste ting. En av de tingene som gjør ham interessant er hvordan han foregikk moderne litteraturteori med et par årtier, og det er påfallende hvor ofte jeg leser noe han har skrevet og tenker "her er han sannelig påvirket av dekonstruksjon", før jeg kommer på at dekonstruksjon ikke kom før ca 30 år etter at han skrev det.

Jeg vil virkelig anbefale Ficciones, en kort liten bok med en hel masse korte historier. Den heter enten Ficciones eller Fictions på Engelsk, og det er en veldig liten forpliktelse å gå til anskaffelse av den. Penguin-utgaven er veldig fin, selvfølgelig, men jeg må si jeg foretrekker Grove Press-utgaven denne gangen, selv om den har mer rosa på seg. Den heter forøvrig Ficciones, og jeg kjøpte den fordi jeg trodde det var en spansk utgave, men den gang ei.

Den første novellen, om en skal kalle dem det (Borges skjønnlitteratur later veldig ofte som om den ikke er skjønnlitteratur, og man blir lett forvirret), i denne boken (som består av to tidligere samlinger ved navn "The Garden of the Forking Paths" (Jardin de senderos que se bifurcan) og "Artifices" (som jeg ikke er helt sikker på hva heter på spansk... det er ganske trist, er det ikke?)) heter "Tlön, Uqbar, Orbis Tertius" og handler om ... vel, det er vel i utgangspunktet umulig å tvinge en Borges-novelle inn i et nøtteskall... jeg tror kanskje ikke jeg skal prøve. Rent bortsett fra at den nevner et land som ikke finnes, hvis litteratur handler om en planet som ikke finnes, og befolkningen på denne ikke-eksisterende planeten følger Berkeleys filosofi og knytter alt til subjektet, med dertil merkelig språk. Jeg skjønner jeg har gravd min egen grav, men jeg skal ikke legge mer til den ved å forsøke å forklare hvordan Borges får det hele til å høres plausibelt ut.

Den neste novellen utgir seg for å være en bokanmeldelse, men av en bok som dessverre ikke finnes; jeg kunne godt tenke meg å lese den. Etter det kommer en annen tilsynelatende seriøs "artikkel" om "Pierre Menard, Author of Don Quixote", som forteller hvordan denne Pierre Mendard satte seg fore å skrive Don Quixote (en gammel skrivemåte av Don Quijote, som veldig ofte brukes i spansktalende land... x uttales da som j, eller rettere sagt h) ut ifra sine egne perspektiver. Om jeg skal tillate meg å sitere Borges:


It is a revelation to compare the Don Quixote of Renard with that of Cervantes. The latter, for instance, wrote (Don Quixote, Part One, Chapter Nine):

...la verdad, cuya madre es la historia, émula del tiempo, depósito de las acciones, testigo del pasado, ejemplo y avviso de lo presente, advertencia de lo por venir.
[...truth, whose mother is history, who is the rival of time, depository of deeds, qitness of the past, example and lesson to the present, and warning to the future.]

Written in the seventeenth century, written by the "ingenious layman" Cervantes, this enumeration is a mere rhetorical eulogy of history. Menard, on the otehr hand, writes:

...la verdad, cuya madre es la historia, émula del tiempo, depósito de las acciones, testigo del pasado, ejemplo y avviso de lo presente, advertencia de lo por venir.
[...truth, whose mother is history, who is the rival of time, depository of deeds, qitness of the past, example and lesson to the present, and warning to the future.]

History, mother of truth; the idea is astounding. Menard, a contemporary of William James, does not define history as an investigation of reality, but as its origin. Hstorical truth, for him, is not what took place; it is what we think took place. The final clauses - example and lesson to the present, and warning to the future - are shamelessly pragmatic.

Borges' stil varierer etter hva han måtte skrive om. Her etterligner stilen akademiske artikler, men i "The Babylon Lottery", for eksempel, er den helt annerledes. Jeg skal ikke sitere fra den, for det er ingen utsnitt av den som kan gjøre den rettferdighet. Dessverre. Den er imidlertid ikke mer enn 8 sider lang, og det kan dere vel ofre på en av verdens mest briljante forfattere?

Den siste novellen i første del er "The Garden of Forking Paths", og jeg må insistere på at dere leser den også. Slutten er herlig.

Den mest Borges-aktige novellen av alle Borges noensinne har skrevet, er imidlertid (ifølge meg... jeg vet ikke hva autoritetene på området vil si til det) "The library of Babel", også i første del, hvor han ser for seg et bibliotek med alle tekster som på kan skapes på noe språk ved hjelp av alle kombinasjoner av alle bokstaver. Noen vil ikke gi mening, men kanskje vil det finnes, i tidens fylde, et språk hvor selv de merkeligste tekster gir mening (selv de som bare består av gjentagelser av bokstavkombinasjonen mpg om og om igjen, for eksempel). Dette fullstendige biblioteket vil dermed nødvendigvis ha bøker som beskriver fremtiden til hvert enkelt menneske, men nødvendigvis også bøker som beskriver falske fremtider, og det er uansett ikke noe poeng i å lete, for sjansen for at du skal finne boken som handler nettopp om deg er usannsynlig liten. Jeg elsker den novellen.

I andre del er det en novelle som handler om en mann ved navn Funes som ikke kan glemme noe, og som samtidig tar inn alle aspekter ved alt han ser. Det er også en novelle som handler om... vel, jeg overlater det til dere å finne ut hva den handler om, men den heter i alle fall "The Sect of the Phoenix". Samtidig er det der noveller som problematiserer gaucho-myten, selve Argentinas nasjonalmythos: Gauchoen er en slags cowboy som lever utenfor samfunnet og utenfor loven i en nomadisk tilværelse. Borges hadde et veldig ambivalent forhold til denne karakteren, og i "The End" skriver han for eksempel om slutten på et sentralt diktverk (Martín Fierro) for den argentiske nasjonalfølelsen, og i "The South"... jeg overlater den til dere.

Calvino er ... ser det ut til... man vet aldri... påvirket av Borges til tider. Han har noen av de samme bildene - labyrinter, for å ta et (Umberto Eco er forørig en annen som er sykt påvirket av Borges, og som i Rosens navn (Il nome della rosa) ikke bare trekker på alt ved Borges, men faktisk gir en av de heller sentrale karakterene navnet Jorge da Burgos... hmmm), men Calvino er, tror jeg, påvirket av veldig mange og det er umulig å redusere ham til innflytelsene.

Jeg har tidligere nevnt Usynlige byer (Cittá invisibili), som er et helt fantastisk verk, hvor Marco Polo forteller Kubla Kahn om alle de forskjellige byene han har sett, en hel masse byer som kanskje alle er forskjellige aspekter ved Venezia. Idag leste jeg ferdig If on a Winter's Night a Traveller, om mulig en enda bedre bok som åpner med:

You are about to begin reading Italo Calvino's new novel, If on a winter'a night a traveller. relax. Concentrate. Dispel every other thought. Let the world around you fade. Best to close the door; the TV is always on in the next room. Tell the others right away, "No, I don't want to watch TV!" Raise your voice - they won't hear you otherwise - "I am reading! I don't want to be disturbed!"

Maybe they haven't heard you, with all the racket; speak louder, yell: "I'm beginning to read Italo Calvino's new novel!" Or if you prefer, don't say anything: just hope they'll leave you alone.

Og slik fortsetter den. Den alternerer mellom kapitler som tiltaler leseren som "du" og beskriver lesesituasjonen, som blir mer og mer utrolig og skiller seg stadig mer fra det som faktisk skjer", og åpningskapitler på en hel masse forskjellige bøker. Det er noe med åpningskapitler i bøker: Det er den delen av hver bok som krever mest oppmerksomhet: Det er der man blir oppmerksom på hvor boken går, der det der boken fanger oppmerksomheten og får deg til å lese videre. En bok som består nesten utelukkende, eller i alle fall halvveis, av åpningskapitler, skaper dermed en noe underlig lesesituasjon. Du ender med å lese hele boken slik du leser åpningskapitler: Du blir ikke trygg på den, slik at du kan hoppe over setninger og avsnitt fordi du vet hva som kommer, du kan ikke skumlese kjedelige deler (ikke det at det finnes noen)... Det er med andre ord en veldig herlig bok. Det triste er at når du er ferdig med den (på tross av den noe underlige avslutningen) sitter du igjen med behovet for å lese alle de påbegynte bøkene. Selv om boken har tatt høyde for det. En av historiene avsluttes i alle fall: Leserens.
Og det er alt jeg har tenkt å si om den saken.

Italo Calvino har dessuten skrevet en hel masse selvbiografiske, eller halv-selvbiografiske bøker, vel i alle fall to: På engelsk er titlene The Road to San Giovanni og Hermit in Paris. Jeg likte tittel-essayet til den første veldig godt, og dessuten "La poubelle aggrée", som handler om søppelbøtte han har i Paris, og dermed om verden, men samtidig tror jeg faktisk den mest interessante av disse er en som handler om forskjellige bilder av Mussolini gjennom hele hans regjeringsperiode. Den er skrevet med så mye ironi og ... vidd...

Jeg vet ikke hva mer jeg kan si.
Calvino er forøvrig en interessant skrue. Men det var Borges også.