For øyeblikket er jeg en tur i Trondheim. Som vanlig når man drar fra Molde til Trondheim kom vi oss ut av byen over to timer senere enn planlagt og oppi alt stresset glemte jeg mobillader. Og siden jeg er så fordømt forfengelig og lat at jeg alltid har blåtann påslått på telefonen gikk jeg naturligvis tom for strøm. Jeg skulle egentlig låne laderen til Eivind, men da jeg hadde anledning til å hente den var han ikke lenger hjemme, så det ble ikke noe av.

Senere satt vi (sitter fortsatt egentlig) hos Torgar og drakk ingefærøl. Jeg mannet meg opp litt, og spurte naboen hans om han kanskje hadde Sony Ericsson-telefon, og joy!, det hadde han. Men akk, den viste seg å være av en eldre modell, som ikke hadde samme lader. Så nevnte Torgar at han hadde jo strømforsyning, og der begynte ballen å rulle. Kort tid senere hadde vi fikset et oppsett med litt tape og loddetinn, og koblet batteriet direkte til en spenning på 4 V, med en strøm begrenset oppad til 250 mA.

Batteriet er på 960 mAh, så det vil ta ca fire timer å lade det fullt opp. Jeg har ingen planer om å la det ligge så lenge, men det blir i allefall spennende å se om det funker, eller om det finnes noe funky elektronikk i batteriet som lager krøll. Spennende, spennende. Beklageligvis greier jeg ikke å ta bilde av oppsettet, for det er jo batteriet til mobilen min vi lader, og kameraet mitt er på service hos Interfoto via Elkjøp på grunn av en løs del inni søkeren, men Torgar har et kamera, så det blir antagelig noe.

Vi kommer tilbake med mer...

-Tor Nordam

Jepp, da er Planeten Pluto ikke lenger en planet, og solsystemet er tilbake på åtte. Det Store Urverket har hoppet over et slag, en verden er lagt i graven, det evige er redigert, og det minner oss, i likhet med alle vatikankonsilene, om at vi er små sandkorn, etc. Men like fullt sandkorn med evnen til å redefinere det som er større enn oss. Det er trygt og fint.

For å legge skam til skade, har man nå definert Pluto som en dvergplanet. For et par år siden fant man nemlig enda en ny planet (tilfeldigvis også med navn fra tegneserienes verden, denne gang Xena) liggende et godt stykke utenfor Pluto igjen, med store muligheter for enda flere mindre himmellegemer imellom. Astronomene, velutdannede og smarte som de er, skjønte at skal dette her fortsette, vil det snart gå inflasjon i planeter. De vet jo nemlig, bedre enn noen annen, at det er uendelig mange å ta av, og siden Solsystemet for alt vi vet kan fortsette i lys-millennia utover, er det like greit å sette strek en gang for alle, før akselererende teleskop-utvikling en gang i fremtiden gjør at man må trykke opp og distribuere nye og stadig tettere planetplansjer daglig.

En annen ting er at Pluto i over 70 år har ført til dyp splittelse i astronomi-miljøene. Ettersom den ble oppdaget (som eneste planet) av en amerikaner i 1930, har den sentimental betydning for amerikanske astronomer, som ikke er fornøyde med å ha sendt både folk og kjøretøyer til ...

Jeg har lenge hatt en sunn skepsis til alt som foregår i den delen av landet som kalles Østlandet, og da særlig i Oslo. Oslo har alltid fremstått i mine tanker omtrent som en liten drabantby til Helvete, og jeg har i grunnen ikke endret oppfatning etter at jeg var en tur der i vår, selv om jeg må innrømme at det finnes god kaffe der. Sjefsgrunn nummer én til at jeg har denne holdningen til hovedstaden er naturligvis media. Ikke så rart i grunn, for hadde det ikke vært for media hadde jeg ikke visst at siste mote er å prøve å drepe hverandre på Aker Brygge på en søndags ettermiddag. Jeg hadde heller ikke visst at hærverk mot t-banen er et giga-panzer-problem, eller at man får kjøpt sex og dop i daglivareforretninger over hele Oslo.

Det siste nå er altså at gjengkriminalitet er et økende problem, og det er derfor naturlig at det settes fokus på dette. På Aftenposten.no står det å lese at politidirektør Ingelin Killengreen har planene klare. Jeg siterer:

Felles innsats

- Gjengmedlemmene bor ikke bare i Oslo. Derfor har politidirektoratet innkalt politidistriktene i Oslo, Follo, Romerike og Asker og Bærum i tillegg til Kripos og Økokrim til møte for å drøfte temaet og gå inn i arbeidet med felles innsats. Det betyr et krafttak mot gjengmiljøene, sier Killengreen til Aftenposten.no.

Kripos og Økokrim trekkes inn for deres kompetanse innen organisert og økomisk kriminalitet, noe Killengreen mener er svært viktig.

- Vi ønsker en helhetlig ...

Lørdagen var jeg nok en gang på fisketur med flue, uten å få noe annet enn flått. Eller skaubjønn som det også kalles. Der har du jaggu et creepy dyr esse. Jeg oppdaget et lite insekt på armen min, og forsøkte å feie det bort, men til ingen nytte. Så kikket jeg nærmere, og så at det var en flat liten jævel som lå tett inntil huden min for å motså alle mine forsøk på feiing. Den hadde heldigvis ikke bitt seg fast ennå, så jeg tok den opp, og forsøkte å mose den mellom fingrene, men det slu beistet var så flatt i utgangspunktet at dette heller ikke funket. Dårlige greier. Nesten litt urettferdig at et slikt lite kryp som er så vanskelig å bli kvitt skal kunne forårsake så mye skade. Og ikke hadde jeg med meg noen av menneskets naturlige forsvarsmekanismer, som for eksempel DDT og leilighet i byen.

Uansett, poenget var at jeg trasket opp på et fjell, fant et lite vann, fisket i fire timer, gikk ned igjen. Uten å få noe fisk. Og jeg slet bort fire fluer. Riktignok er det ikke fullt så urettferdig som det høres ut, i allefall ikke overfor meg, for jeg hadde jo med meg kjentmann, og det var kjentmannens fluer. Turen var dessuten utmerket, og svært avslappende.

Men hva denne fluefiskingen angår, så må jeg rett og slett innrømme at jeg er i ferd med å miste troa. Oioi, egenkomponert vits på trappene.

En mann kommer inn på et trelastlager, og sier "Har du tro?"

"Nei" sier lagerarbeideren, "jeg er mer av den skeptiske typen."

Ah, dritbra esse. Eller hva sier du, Anders?

Jeg sier i allefall god natt.

-Tor Nordam

Mange husker kanskje den grimme sofaen jeg hadde stående på Byåsen mens jeg bodde der. Det siste året har den stått på rommet mitt i Molde, men nå har jeg jo tatt med hjem den sofaen jeg hadde i Trondheim det siste året, og den er jo en smule penere, så jeg har tenkt å beholde den. For å få til det må jeg kaste ut den gamle, og det skal skje i morgen. Det er i grunnen litt vemodig, for den har jo vært med meg frem og tilbake og greier og jeg har hatt den siden første på videregående, så jeg følte det var naturlig å slepe den ut i skogen og knipse noen bilder av den først. Men først litt historie.

Sofaen tilhørte opprinnelig foreldrene til Bodil, og var formodentlig innkjøpt den gangen den var moderne. At et slikt trekk på ett eller annet tidspunkt ble regnet som god smak sier vel det meste om samfunnet, men innen jeg kjøpte den var det i allefall brakt på det rene at den var dritstygg. Den kostet meg hele 50 kroner, og jeg fikk vite etterpå at de nesten synes det var litt pinlig å ta i mot så mye penger, ettersom de egentlig hadde tenkt å kaste den, men jeg var fornøyd. Ikke bare hadde jeg fått en sofa, men jeg hadde fått en sofa som var så stygg at den var kul.

I tre år stod den så på rommet mitt, kun med sporadiske turer til nettverk ...

Ragnhild skrev i en kommentar til denne posten at hun gjerne så at noen tok en gjennomgang av Israel/Palestina-historien her. Jeg skal gjøre mitt ytterste. Da selvsagt med det forbehold at denne gjengen klarer å gjøre historie så komplisert at ethvert forsøk på forenkling gjerne medfører feil både her og der.

Det er vanskelig å si klart hvor man skal begynne, men siden så mange gjør det, kan jeg vel ta utgangspunkt i Bibelen.

På 500-tallet før vår tidsregning, ble det israelske folket deportert til Babylon. Dette er det som kalles Det babylonske fangenskap, og er en ganske viktig del av bibelhistorien. Man kan kanskje si bibelhistorien ble skapt i denne perioden.

Alle har jo hørt om slaveriet i Egypt, utvandringen med Guds hjelp og vandringen i ørkenen før Israelerne endelig fikk det lovede land. Det interessante er imidlertid at det ikke finnes noe bevis for at utvandringen fra Egypt faktisk fant sted (med eller uten mirakler), eller at det for den saks skyld var noen stor israelsk befolkning i Egypt. Her er en veldig god artikkel om det, til tross for det noe uakademiske preget på siden forøvrig.

Mens israelerne var i fangenskap i Babylon - i seg selv et resultat av Baylonerrikets vane med å flytte om på erobrede folk, slik at de ikke skulle gjøre motstand - vokste diverse gamle historier seg større og tilpasset seg den nye situasjonen de var i. Det ble skapt en mytologi som fortalte at Yahwe passet på israelerne som Hans utvalgte folk ...

Dette med å gi ting nummer er en greie sigarprodusenter er flinke til. Montecristo no. 4 (den cubanske) er for eksempel regnet som en slagsreferansesigar verden over. Bortsett fra i USA da, der det er en annen sigar som gjør samme nytten, uten at jeg husker hvilken det var snakk om. Man har også klassikere som Opus X, fra Arturo Fuente, uten at jeg egentlig tror de har kommet med en Opus I - IX. Cohiba har sine Siglo I - IV, og det er sikkert mange andre som kjører lignende greier. Og nå også jeg.

Jeg kan imidlertid forsikre om at jeg faktisk har produsert 499 tidligere artikler, så det er ingen ting som mangler sånn sett, bare at jeg har kalt dem mer fantasifulle ting. Det er forresten en ting å legge merke til. Jeg har aldri brukt samme tittel to ganger. Ganske sterkt? Og jeg kan fortelle at det blir bare vanskeligere og vanskeligere, og at jeg stadig oftere må bruke søkefunksjonen i Firefox for å sjekke ut en potensiell tittel før jeg skriver.

Som vanlig på jubileumsartikler har jeg tenkt å trekke frem tidligere artikler jeg føler det er verdt å lese om igjen, og siden er det sommer, og sommer tradisjonelt er tid for dårlige og korte artikler fra min side, skal jeg trekke frem artikler skrevet i sommer og som jeg føler er verdt å lese på nytt. Og jeg tror egentlig jeg begynner med begynnelsen, sånn omtrent, og nevner artikkelen om Gulrotkake. Så kan du ...

Som tidligere nevnt liker vi å vedde på jobb. Jeg tapte jo det forrige veddemålet jeg skrev om her, det med storsekkene og lecapallen, så jeg burde kanskje passe meg for å sette i gang flere, men så var det meg og den store kjeften min da.

Nå er den egentlig ikke så veldig stor, eller i allefall ikke så veldig ofte. Sist jeg gjorde noe slikt var i andre på videregående, da jeg slengte ut en bemerkning om at det burde være enkelt å ta 120 situps på to minutter. Jeg ble bedt om å demonstrere hvor enkelt det var, og greide 127, men jeg må vel innrømme at det ikke var helt enkelt, i allefall ikke resten av dagen.

Det jeg har sagt denne gangen er at det bør la seg gjøre å sykle fra der Rihards bor, som altså er temmelig nøyaktig der Tore bor, bare 50 meter lenger opp i gata, og til Høgskolen i Molde, på under 30 minutter. For de som ikke vet hvor Tore bor heller kan jeg avsløre at det er omtrent like langt inn som den innerste enden på flystripa i Molde. Denne tvisten skal antagelig avgjøres på søndag, og en stor stratos hviler på utfallet, så det er alvorlige greier vi snakker om her. Ikke bare koster stratosen 19 kroner eller noe slikt, men det er også skammen man opplever når man kommer gående med en stratos, og alle skjønner at du har tapt et veddemål.

Her kan dere se ...

Jeg husker at på slutten av videregående fikk jeg et lite tysk-kick, og jeg følte et behov for å lære meg bedre tysk. Som et ledd i dette spurte jeg Phillip Leutert om å anbefale en tysk avis, og jeg mener å huske han nevnte blant annet Der Spiegel, Die Welt, og Frankfurter Allgemeine. Så kjøpte jeg noen utgaver av Der Spiegel, som jeg bladde litt i, og så var jeg ferdig på videregående, og glemte hele greia.

Nå i det siste har jeg imidlertid fått tilbake litt av det samme kicket. Jeg liker jo å tenke på meg selv som en etterhvert nokså utdannet person, og da er det egentlig for ille at jeg bare kan gjøre meg forstått på to språk. Det er vel dessuten noe med at det blir vanskeligere å lære seg et språk hvis det er lenge siden sist, så jeg tenkte at det er bare å sette i gang, og siden jeg har en viss bakgrunn med tysk er det naturlig for meg å begynne der. Derfor kikket jeg meg rundt etter noe tysk å lese, og da kom jeg til å tenke på Frankfurter Allgemeine.

Jeg har ikke lest nok i den ennå til å gjøre meg opp en mening, så jeg sjekket ut hva engelsk wikipedia hadde å si om saken. De kunne blant annet fortelle at papirutgaven aldri har vært noen fargeklatt, og det er jo slik som appellerer til meg. Det er ytterst sjelden bilder på forsiden, sist var nok ...

Da har jeg akkurat kommet hjem etter sommerens lengste kveld på bruket. Det vi har drevet med i kveld, som alle andre kvelder, er å pakke ting som skal kjøres i morgen. Vanligvis har vi en bunke ordrer vi skal pakke, men i dag hadde vi bare en. Den var til gjengjeld en del større enn vanlig. Det var nemlig et såkalt huslass.

Et huslass inneholder som regel ikke et helt hus. Grunnmuren er vanligvis levert tidligere, for den må på en måte være på plass før snekkerne kommer. Innvendig panel og lister og slikt kommer senere, når ytterveggene og taket er på plass, og i dag var det heller ikke med tak, men det er greit nok. Vi sendte undertaket, og det kan ligge en stund uten noe oppå. Uansett, vi var to stykker på jobb, og vi gjorde ingenting annet enn dette huset, og da stod vi på relativt hardt fra halv seks til tolv. Et hus består med andre ord av ganske mange komponenter.

Asfaltplate for eksempel. De fleste vet sikkert hva det er (for de som ikke vet det er det en slik porøs, mørkebrun plate som knekker nokså lett), men vet dere egentlig hva det brukes til?

Presenning leveres også ganske ofte sammen med et huslass, med et spesielt formål for øyet. Hva bruker man disse til?

Og hva med trekiler?

På et huslass blir det alltid en palle med diverse. På denne ligger det mye snask, som de ovennevnte kilene og presenningene, spiker, sponplatelim, museband, vaflex, søylesko og denslags. Vanligvis er det også en del grunnmurspapp på denne pallen. Hva er grunnmurspappens funksjon?

Nå ser jeg at jeg har lite batteri igjen, så da bare avslutter vi her. Svar utbedes i kommentarfeltet, men denne gangen konkurrerer vi kun om cred.

-Tor Nordam