Jepp, dette er altså min post nummer 100 på calcuttagutta. Da har jeg naturligvis ikke talt med poster som åpner med å fortelle at de ikke er en post, og jeg tar høyde for at jeg har talt feil, men så langt unna tror jeg ikke vi er.

Det jeg tenkte jeg skulle gjøre i dag var å mimre litt fra gamle dager, det vil si januar og februar, og trekke frem gullkorn, og filosofere litt over utviklingen. Og for å gi litt bakgrunn for filosoferingen, vil jeg anbefale alle å lese den allerførste posten på calcuttagutta, Blir dette noe kult, da?.

Siden den gang for snart et halvt år siden har det skjedd mye. Listen over skribenter har økt fra to til 13, og antall publiserte artikler per måned har steget fra 7 i desember til forventede 46,5 artikler i april (utregnet ved å ta antall artikler hittil skrevet, delt på 26, ganget med 31). Leserkretsen har utvidet seg fra to gode naboer på Kringsjå og en fyr i Molde til et uvisst antall personer på minst tre kontinenter. Sheit.

Når jeg tenker tilbake på mine første dager som spaltist så husker jeg at jeg hadde sett for meg at jeg skulle skrive en lett blanding av politiske meninger, vittige beretninger fra hverdagen, opplysende artikler og presentasjon av bilder. Jeg hadde tenkt meg en del mer av den politiske meningen enn det har blitt, men jeg vil si jeg er veldig fornøyd med hvordan dette stedet har utviklet ...

I Norge har vi en slags straffeutmålingsdebatt gående. For ikke lenge siden ble det oppfordret fra justistdepartementet til å dele ut høyere straffer i draps- og voldtektssaker. En kyniker som meg er naturligvis fornøyd med dette, men det er ikke det jeg skal skrive om i dag.

Dagens tema er straff for unødvendig kriminalitet. Teorien min sier at det er to grunner til å gi latterlig høye straffer for unødvendig kriminalitet. Den første er enkelt og greit demotivasjonsfaktoren. I høst var det noen som klinte hundebæsj på benken i mitt lokale busskur. Det var temmelig irriterende, og jeg er rimelig sikker på at de som gjorde ikke gjorde det for egen vinnings skyld, men fordi det virket som en morsom spøk på bekostning av noen andre. Hvis de hadde risikert 70 år i fengsel hadde det kanskje ikke virket fullt så morsomt?

Den andre grunnen er at personer som bedriver unødvendig kriminalitet er onde. Hvis du f.eks. raner en bank, da er det åpenbart at du har lyst på penger. Det er noe jeg kan forstå, selv om det er litt drøyt å rane en bank for å få penger. Hvis du derimot tar en låst sykkel du finner i byen, og hiver den på sjøen, så er det utelukkende fordi du ønsker å plage eieren av sykkelen. Det vil si at du er et ondt og dårlig menneske, og fortjener 70 år i fengsel.

Virusskriving er et eksempel på noe man kunne bli straffet skikklig for etter slike ...

Det viser seg nå at boikotten av Israel kan avblåses. Calcuttaguttas ferskeste skribent, Kristian, har nemlig vært på forskningsreise dit, og funnet ut at de faktisk har god mat. Fallafel. Og da faller jo grunnen ut under boikotten som kvikkleire under Gløshaugen. Her har vi all tid gått og ropt på boikott, og så viser det seg at de faktisk kan lage mat? Sheit sier jeg bare.

Ellers kan jeg melde av mafia-fest hos Kristian er en semi-fin ting, men det gjelder vel alle større fester der man inviterer ved hjelp av den urbane jungeltelegrafen.

Nå går jeg og legger meg, men først hadde det smakt godt med en bagel, bakt på lørdag, med ost og skinke.

-Tor Nordam

Jepp. Helt sant. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. I går, klokka ti på formiddagen, bestilte jeg sigarer på solcigar.no, og i dag lå de i postkassen min. På kvitteringen var det skrevet med penn:

Takk for ordre og god helg.

Mvh. Bjørn

Og det er slett ikke unntaket at de er så raske som dette, tvert imot, jeg har aldri opplevd at de har vært sene. En gang, før jeg hadde visa, bestilte jeg sigarer derfra i oppkrav, og dagen etter kom de i postkassen med faktura i pakken. Det var også med en lapp, som forklarte at det var utrygt for poststreik, og de tok ikke sjansen på at sigarene mine skulle bli sittende fast på et postkontor, derfor sendte de i brev, som går en dag kjappere enn oppkrav, dette til tross for at de vanligvis benytter seg av en eller annen form for forhåndsbetaling overfor privatkunder. Virkelig et seriøst sted å handle. Jeg anbefaler alle å kjøpe sine sigarer, humidorer, piper, pipetobakker, sigarkuttere og askebegre derfra.

-Tor Nordam

SiT (Studentsamskipnaden i Trondheim) har nå bestemt at de skal boikotte Israelske varer til Israel oppfyller forpliktelsene de har i forbindelse med veikartet for fred. En eller anne skrev inn til Under Dusken, studentavisen i Trondheim, og mente det var en vel lettvint boikott. Jeg må nesten si meg enig. Når man først er i gang med boikotting er USA vel så slemme, og mye større, enn Israel, og burde dermed være gode kandidater.

Problemet er at å boikotte USA krever en mye større innsats, fordi de produserer mye mer, og eier mye mer. Du må styre unna Coca Cola, og alle deres sub-merker. Amerikanske filmer og klesmerker er ut. Meierienes Appesinjuice kommer fra Florida, rosiner kommer fra California. Freia er eid av Kraft Foods, som er eid av det amerikanske svinepelsfirmaet Phillip Morris. En hel bråte bilmerker er eid av General Motors, og utrolig mange produsenter av pc-komponenter er amerikanske. Det krever i det hele tatt et nokså stort offer å boikotte USA.

Israel derimot, er en smal sak. Hva produserer de egentlig? Jaffa appelsiner kommer vel derfra, og jeg tror de hadde israelske poteter på min nærbutikk, men de hadde norske også, så det var uansett et lett valg utfra transporthensyn. Ellers vet jeg ikke om noe særlig som kommer fra Israel, og for en organisasjon som SiT er det antagelig lett match å styre unna det som måtte komme derfra.

Jeg ser derfor for meg at SiT boikotter Israel fordi det er en litt lettvint måte å ...

Jeg driver for tiden og leser Simon Singh, The Code Book. Det er en ganske fin sak, svært interressant. Den handler altså om historien til koding av beskjeder, fra de gamle grekerne og denslags, som skrev på en lærrem som måtte surres rundt en stokk av passe tykkelse for at man skulle kunne lese beskjeden, via Cæsar og Enigma, og opp til RSA, som er kvalitetskryptografering man bruker i dag.

RSA er ganske spenstige greier. Den omgår nemlig latterlig enkelt det største problemet med moderne kryptografering, nemlig nøkkeldistribusjon. Det hjelper nemlig svært lite om krypteringen er sikker, hvis nøkkelen blir stjålet, og stort sett all kryptografering krever at avsender og mottaker blir enige om en nøkkel. Når man skal sende hundrevis av meldinger hver dag, og man helst ikke bør bruke samme nøkkel to ganger, da begynner dette å bli et problem.

RSA funker på en helt annen måte. Poenget her at at det finnes to nøkler. En privat, som du beholder i arkivskapet ditt, og en offentlig, som du poster på calcuttagutta så hele verden kan lese den. Ved hjelp av den offentlige nøkkelen kan alle som måtte ønske det kryptere en melding, som bare du kan dekryptere ved hjelp av din private nøkkel. Hemmeligheten ligger i at den offentlige nøkkelen fremkommer ved å multiplisere to svære primtall, typisk med langt over hundre siffer hver. Den nøkkelen man da får kan man bruke sammen med litt triksing, til å kryptere en beskjed som ikke kan dekrypteres uten å vite ...

Her kommer de neste fem spilla i posten min. Denne delen kommer til å være litt annerledes enn den forrige delen, av flere grunner. For det første kommer jeg ikke til til omtale 5 spill denne gangen, men 13, siden jeg tar med to serier. For det andre er denne litt mer nostalgisk, og jeg tar med noen litt eldre spill som jeg har masse gode minner om. Here we go:

King's Quest-serien (Sierra, 1984-1998)
King's Quest-serien var i produksjon i 14 år, og regnes som en av de største og innflytelsesrike seriene i spillhistorien. Skrevet av den legendariske Roberta Williams følger spillene Daventrys kongefamilie gjennom syv spill, mens det åttende, og siste, brøt fra regelen med å introdusere en ny hovedperson som ikke var i slekt med de kongelige. Historiene tok sted i en fantasiverden, og var hele tiden i forkant av teknologien, både grafisk og lydmessig. For eksempel var King's Quest 1: Quest for the Crown et av de første (det første?) spillet som avbildet en flyttbar karakter som man kunne flytte bak trær, steiner osv. Det var nok til at spillet ble omtalt som et “3D adventure”. King's Quest 4: The Perils of Rosella var det første spillet med en kvinnelig hovedperson, og King's Quest 5: Absence Makes the Heart Go Yonder! var det første spillet til å komme på CD-ROM, og ble det bestselgende dataspillet på det tidspunktet. Et av de beste spillene i serien er nok det svært vakre KQ5 ...

I dag skal det handle om noe jeg nevnte i sist matspalte, nemlig guacamole. Jeg hadde gledet meg til å lage det i dag, men jommen var ikke avocadoen min råtnet. Jeg kjøpte to nye, og her er fremgangsmåten:

Man begynner med avocado.


Det enkleste er å dele den i to med en skarp kniv, for da får man lettest ut steinen. Den første jeg delte så ganske kjip ut, selv om jeg synes den så ganske fin ut utenpå. Og begge er altså kjøpt i dag.


Neste skritt er å grave ut fruktkjøttet med en skje, og slenge det i morteren din. Hvis du ikke har en slik, men har lyst på en, kan den kjøpes på en innvandrersjappe for 200, eller på Christiania Glassmagasin for 599.


Neste skritt er å hive i soltørkede tomater, oregano, basilikum, hvitløk og svart pepper. Deretter moses det hele grundig sammen. Jeg brukte to slike tomatbiter, som jeg la i varmt vann i et par minutter før jeg kappet dem opp, og et halvt nokså stort hvitløksfedd.


Etter mosing er det bare å ta en slikkepott og overføre resultatet til en passende beholder. Jeg er ikke skråsikker på om dette kan kalles guacamole, eller om det krever noe spesielt krydder og slikt, men godt er det i allefall. Funker veldig bra under kvalitetsskinke, og overraskende bra under gräddost, og sikkert med andre ting også.


-Tor Nordam

Som selvutnevnt historieskribent velger jeg å se det som godt innen mitt område å pimpe litt AFS. AFS er, som jeg regner med at de av dere som kjenner meg vet, en fredsorganisasjon som arbeider gjennom internasjonal utveksling. Det egentlige lange navnet er American Field Service, et navn som er noe uheldig dersom man ikke har tid nok til å forklare godt.

YFU, AFS' bitre fiende på utvekslingsområdet, står for Youth For Understanding. Et greit og lettfattelig navn. Det oppsummerer i klare vendinger hva det er hvem det er for og alt det der. AFS er derimot belemret med problemet at de uvitende massene antar at vi er en pro-amerikansk lobby-organisasjon eller eventuelt (om man har fått sagt at det handler om utveksling) at vi bare sender til USA.

Jeg setter det vel kanskje noe på spissen her, men det er lov. Det sier Tor. Angivelig sitter de bedre da.

American Field Service var opprinnelig et ambulansekorps bestående av frivillige amerikanske ambulansesjåfører i 1914. De skulle ta seg av skadde franske soldater (det var før man fikk alt det onde blodet mellom USA og Frankrike). Etter å ha sett hva krigen brakte med seg, kom de frem til at eneste måte å hindre en ny slik krig på var å øke forståelse mellom kulturer. Fred gjennom forståelse. Arbeidet ble forstyrret av en ny storkrig, der AFS igjen fungerte som et ambulansekorps og blant annet hjalp til ved frigjøringen av Bergen-Belsen, men etter krigen og spesielt fra 1971, da AFS ble ...

Jepp, da har Vatikanet sluppet ut hvit røyk. En av calcuttaguttas tegnere så for seg situasjonen slik:


Det var altså tyske Joseph Ratzinger (78) som ble valgt, akkurat som dagbladets kilder forutså for noen dager siden. Han har jo blitt omtalt som den slemme, mens Johannes Paul II var den snille, men det tror jeg hva jeg vil om. Her ser han ut som Bilbo, og det er bra nok for meg. Dessuten var det en katolsk prest fra Sogn og Fjordane som i nettmøte på en eller annet stor avis nylig sa han var snill og grei.

Nå kikket jeg akkurat på forsiden til dagbla.no, og jeg føler jeg må presisere at jeg skrev tittelen min før jeg leste det samme på dagbladet.

Ellers hadde jeg tenkt å brife med min kunnskap, ved å si at han blir nødt til å bytte navn, fordi Paver tradisjonelt sett har kristne navn, og helst navn som har vært brukt av paver før, men så har han jammen bestemt seg allerede. Nå heter han Benedict XVI. Joseph er jo som kjent ikke så veldig kristent. Forresten så tok Johannes Paul II navnet for å gi det en ny sjanse. Johannes Paul I døde etter bare en knapp måned som pave.

Apropos knapp, så føler jeg at jeg er litt knapp om dagen jeg også, men det er fordi jeg føler at jeg bruker en del tid på dette bruket allikvel, ved å gi masse feedback til Are.

-Tor Nordam