Som jeg nevnte i går forsøkte vi forgjeves å få billetter til Footlights, som dessverre viste seg å være utsolgt. Det viste seg imidlertid at de også har et gratis show, «Footlights present...», i kjelleren på en resturant ved navn Ciao Roma. Jeg har aldri hørt om resturanten, til tross for at den ligger 100 meter fra der Camilla bodde tidligere, men jeg er generelt tilhenger av å si farvel til Roma, så vi bestemte oss for å gå dit.

Da vi dukket opp på resturanten ble vi møtt av en solid bygget italiener, formodentlig eieren, som forklarte at showet skulle være i kjelleren, men at hvis vi satt oppe og spiste skulle han sørge for at vi havnet først i køen. Vi så naturligvis ikke noe til fyren da det var på tide å stille seg i kø, men vi havnet nesten fremst likevel, så det var ikke noe stort problem.

Gratisshowet til Footlights består, i motsetning til det andre, som er et sketsj-show, av standup. De var fem stykker som snakket i rundt ti minutter hver, med litt variabel kvalitet, men stort sett veldig bra. Jeg lo i allefall godt store deler av tiden, inkludert da en tydelig nervøs fyr serverte en rekke dårlige ordspill omkring det å være døv (A matter of life and deaf..., I will deafinitely move on now...), og jeg tror helt klart jeg skal prøve å få med meg sketsj-showet senere i festivalen.

Vi prøvde forøvrig også å få med oss matfestivalen, som ...

I Edinburgh er det festival for tiden. Det betyr for eksempel at det er umulig å gå seg en tur i sentrum, at bussene er forsinket, at drosjene tar lang tid, at det er fullt over alt og at hvis man ønsker å gå å se en forestilling er det i grunnen bare å velge et av de antagelig mange som går i nærheten av der du måtte befinne deg, i tid såvel som i rom. I dag, etter et mislykket forsøk på å få tak i billetter til Footlights gjorde vi nettopp dette, og endte mer eller mindre tilfeldig opp med å se Jason Cooks «Search for happiness».

Jeg tror faktisk dette er første gang jeg har sett en komiker i et relativt lite lokale, men jeg har naturligvis fått med meg fra Camilla at man må for enhver pris må unngå å bli en del av et slags publikumsdeltagelsesopplegg. Vi stilte oss i kø i god tid, for å få gode plasser, og endte opp med å bli de aller første som kom inn i lokalet. Vi satte oss på andre rad, og følte oss veldig smarte, helt til mannen åpnet showet sitt med å si at han hadde stått i kulissene og se publikum komme inn, og at han hadde lagt merke til at vi gikk inn først, og satte oss på andre rad for at han ikke skulle snakke til oss, og hvordan synes vi det fungerte, egentlig?

Etter dette lot han oss i midlertid være ...

As those who attended our wedding this summer may have noticed, I am a great proponent of hats. Hats (and I am talking about proper hats, not the baseball cap or similar creations) brighten the day as you pass them in the street.

Back in the day, when I was a conscientious member of environmental organisations, I opposed the culture that sets too great a store by clothing. I parroted the idea that it does not really matter how things look, as long as they wear well and keep you warm. Truth to tell, I never really believed it. It was only the only expression I had come across of an opposition to a fashion culture which was focused on intense consumerism. I wanted to object to the demand that one should wear clothes only because they were fashionable, and then throw them away in order to buy other clothes as soon as the fashion changed.

Bound up with this, I also objected to the idea of spending a lot of money on clothes. I took great pride in wearing jackets that cost 50 nok (about £5), and never having paid more than £20 for any other item of clothing. Again, this was to a great extent due to an impression that what cost money was the "newness" of the item of clothing. And to a certain extent that is true.

What my younger self disregarded, in part because I had not really had any real experience with shops that ...

HPC-Europa er en veldig trivelig gjeng. Ikke bare lar de oss bruke en av de heftigste datamaskinene i verden, de har også fikset en leilighet vi bor i. Standarden er helt kurant studentbolig-type, med trekk for manglende hyller og knagger på badet (Seriøst. Det er hverken hyller eller knagger på badet. Er det virkelig så mye forlangt å be om noe man kan sette fra seg toalettmappen eller henge håndduken på?), pluss den sedvanlige mangelen på blandebatteri og fornuftig kjøkkenutstyr. Beliggenheten er det imidlertid ingenting å utsette på. Fra kjøkkenet har vi utsikt over Bruntsfield Links, som er en del av en diger park midt i byen. Edinburghs Hyde Park, kan man kanskje si. Nærmeste nabo er dessuten en kjempetrivelig pub som serverer god mat til anstendige priser.

Vår lokale pub, som forøvrig er henvist til på informasjonstavlen, sammen med andre essensielle ting som vår lokale minibank, vår lokale taxi-kø og vårt lokale supermarked, heter The Golf Tavern. Om det har en sammenheng vet jeg ikke, men navnet er i allefall passer i allefall utmerket, da den delen av parken som ligger rett utenfor puben har en golfbane. Ikke en ekte, stor golfbane, og heller ikke en minigolfbane av det slaget man finner på familiehoteller og fornøyelsesparker, men rett og slett en vanlig golfbane i mindre skala. Det er kanskje 50 meter fra hva det nå heter der man starter og til hvert hull, det er en hel bråte med hull (Kanskje 18? Hvem vet?), og terrenget er småkupert og ...

For et års tid siden ble jeg oppmerksom på en vin med det festlige navnet «Goats do roam». Det dreier seg om en Sør-Afrikansk blandet vin, som angivelig skal være blandet i en stil som minner om en Côtes du Rohne. Vinen er slett ikke verst, mener jeg å huske, men den er uansett verdt å kjøpe for vitsen sin del. Man bør støtte denslags tiltak, føler jeg.

Siden jeg er tilhenger av denslags, lot jeg meg øyeblikkelig fenge da Paul Anton og jeg var på jakt etter vin på Sainsbury her en dag, og vi oppdaget en fransk rødvin med bilde av en noe elongert hund, og tittelen «Longue Dog». Det dreier seg naturligvis om en vin fra Languedoc, og jeg kjøpte den naturligvis. Den var slett ikke verst, spesielt ikke tatt i betraktning at den kostet £6, eller, som Paul Anton sa, tre kroner og en pære-is.

Konklusjonen er at 2 av 2 viner med vittig navn smaker helt kurant. Jeg leter ivrig etter flere.

-Tor Nordam

Som tidligere nevnt er jeg for tiden i Edinburgh for å herje rundt med HECToR, en av de supreste superdatamaskinene i Europa. Men hva er egentlig en superdatamaskin, hvordan skiller den seg fra et cluster (eller en klynge, som det heter på norsk) og hvorfor gidder vi å reise helt til Edinburgh for å bruke en maskin vi uansett bare får tilgang til via nettet?

Jeg begynner med det siste spørsmålet, siden svaret er åpenbart: Fordi noen andre betaler. Pluss, naturligvis, at formålet med å gi oss penger er å fremme samarbeid mellom forskere i Europa, at det er mye lettere å få support når vi kan stikke og snakke med folkene som jobber med dette til daglig, at det er Fringe og sikkert andre tungtveiende grunner jeg ikke kommer på i farten.

En klynge er rett og slett ikke noe annet enn en hel haug med datamaskiner som er koblet sammen i et nettverk, på en slik måte at det er mulig å kjøre programmer over flere maskiner. Et Beowulf-cluster, som jeg lenge trodde var et superdatamaskinmerke, er for eksempel bare en bråte med ordinære maskiner, så hvem som helst kan bygge sin egen. Jeg sasker fra Wikipedia, som igjen har sakset fra Beowulf HOWTO:

Beowulf is not a special software package, new network topology, or the latest kernel hack. Beowulf is a technology of clustering computers to form a parallel, virtual supercomputer. Although there are many software packages such as kernel modifications, PVM and MPI libraries, and configuration ...

I dag stikker jeg nok en gang en tur til Edinburgh, denne gangen for litt over fire uker. Han jeg deler kontor med og jeg har nemlig fått tildelt en haug med penger fra HPC-Europa, en organisasjon som skal fremme samarbeid og bruk av barske datamaskiner, for å stikke til Edinburgh og kjøre koden vår på HECToR. Litt dårlig timing, kan man kanskje si, siden Camilla nå endelig har flyttet tilbake til Norge etter mange år i eksil, men når man får gratis penger og regnetid på verdens 24. barskeste datamaskin synes jeg det er vanskelig å si nei.

Forøvrig, NTNU har nettopp inngått en avtale om kjøp av en ny superdatamaskin som skal installeres i løpet av året. Når den er på plass kommer interessant nok denne maskinen til å snike seg inn på plassen som verdens 24. barskeste. Men det visste jo ikke vi når vi skrev søknaden. Dessuten er pubene mye bedre i Edinburgh.

Jeg sitter for øyeblikket på Værnes og irriterer meg over at Avinor har innført "gratis internett på flyplassen", men likevel krever at du skal gå og finne en slik teit lapp med passord på, men det er ikke spesielt lenge til flyet mitt går, så jeg skal straks slutte å irritere meg over dette, og heller gå over til å irritere meg over de tusen andre småtingene man kan irritere seg over når man er ute og flyr. Jeg forventer, som alltid, intet mindre enn en fairly horrid journey.

-Tor Nordam

For en tid tilbake registrerte jeg meg på twitter, mest for å kunne bli en av Stephen Frys twillioner av følgere. Jeg har ikke faktisk tvitret en eneste ting, men jeg har likevel greid å tiltrekke meg noen følgere. En ganske celeber gjeng, om jeg skal si det selv. Inntil nylig var hele 33% av mine følgere statministere, men nå er jeg nede i 20%, etter at to bekjente fra Trondheim, Sverre og Finn Arne (eller @sverregu og @finnarne som de heter nå for tiden), begynte å følge meg.

Hvorfor noen vil følge noen som ennå ikke har vist seg å si noe fornuftig er jeg ikke helt sikker på, men jeg må vel bare anta at det betyr de har forventninger til meg. Jeg tror derfor jeg har bestemt meg for å begynne å tvitre, selv om det er fryktelig moderne. Men jeg vil jo gjerne bli en slik kul, moderne akademiker som uten å anstrenge seg gjør hippe og moderne teknologiske ting på en kul måte, og da må man kanskje tvitre. Finn Arne gjør det i alle fall, og jeg ser for meg at han er en slik akademiker. Jobb har han også, og det kunne jo jeg også tenke meg på sikt, så det er sikkert ikke det dummeste jeg kan gjøre å hente litt inspirasjon derfra.

Samtidig føler jeg et visst press, kanskje spesielt siden Finn Arne allerede følger meg. Han er tydeligvis en habil tvitrer, så jeg føler at jeg ikke kan lever lavkvalitets ...

Whiskysteiner er små steiner, typisk terningformede, som er ment brukt til å kjøle whisky. Om de faktisk ble funnet opp av praktiske hensyn, eller bare for å kunne slå vitser om «whisky on the rocks» er jeg usikker på, men de markedsføres i alle fall som en måte å avkjøle whisky uten å vanne den ut, for, som ThinkGeek sier:

Whiskey, like revenge, is best served cold and undiluted.

Akkurat der må jeg nesten si meg uenig, da jeg foretrekker whiskyen min romtemperert og med en liten skvett vann, men det finnes uansett plenty andre ting jeg liker å drikke kaldt, og det er ikke til å komme unna et whiskysteiner ser rimelig frekke ut i en tumbler med litt sprit.

Uansett, Paul Anton og jeg diskuterte dette her en dag, og vi kom naturligvis inn på kjøleevnen til whiskysteiner i forhold til isbiter. På den ene siden har whiskysteinene større massetetthet, og dermed større varmekapasitet, mens isen har en ikke ubetydelig smeltevarme, og siden vi ikke akkurat leker fysikere, bestemte vi at dette burde testes. Jeg lånte med meg et over middels seriøst termometer hjem fra jobb, og designet et eksperiment.

Jeg fylte 200 gram vann i kalorimeteret (den blomstrete termosen), ventet til temperaturen hadde stabilisert seg, og leste av 12,9 grader. Rett fra fryseren, som holder -19,7 grader, hentet jeg tre whiskysteiner, som jeg plasserte i kalorimeteret. Lokket ble satt på, og væsken ble agitert til temperaturen hadde stabilisert seg. Jeg leste da av 11,1 ...

For et par uker siden lærte jeg noe nytt. Det hender av og til. Jeg ante fred og ingen fare og satt og puslet med doktorgraden, da en av de britiske professorene på engelsk-seksjonen kom innom og sa at han hadde noe som kanskje ville interessere meg: en bok med sketsjer fra et britsk tv-program fra 1950- og 60-tallet, kalt Hancock.

Jeg var meget interessert, for sketsjen, som het "The Missing Page", handlet om hvordan Hancock (etter en serie sprell på biblioteket) leser en kjempespennende "whodunnit" bare for så å oppdage at den siste siden, hvor morderen skal avsløres, mangler. Hilarity ensues. Hancocks reaksjon på alt dette illustrerer meget godt det doktorgraden min handler om: Han har lest med den forventning at slutten ville sette alt det som hadde gått forut inn i sin riktige sammenheng, og han går umiddelbart igang med å forsøke å ressonere seg frem til løsningen på bakgrunn av informasjonen i teksten så langt, forsøker å kontakte den forrige leseren (som har brukt seks år på å forsøke å finne svaret og ytterlige tre år på å forsøke å glemme det hele), forsøker å kontakte forfatteren (som viser seg å være død) osv. Til alt overmål viser det seg at forfatteren døde fra boken der teksten slutter; det finnes altså ingen komplett tekst. Doktorgraden min i miniatyr.

Grunnen til at jeg skriver denne artikkelen er imidlertid noe helt annet: Det viser seg at denne Hancock er originalen for den norske Fleksnes-figuren. Jeg trodde alltid at det ...