En gang for lenge siden leste jeg en artikkel om bonsai i Romsdals Budstikke. Jeg mener det var en japaner som hadde vært i Molde og gått i fjellet, og som sa noe slikt som at hvis japanere generelt hadde visst hvor lett det er å finne gode bonsai-emner i marka i Norge hadde de kommet hit på ferie alle sammen. Etter det bestemte jeg meg for å prøve meg på noe slikt selv, og i år, mange år senere, plukket jeg med meg et par bittesmå bjørketrær fra en myr oppe ved Bergsvannet.

Etter frokost i dag, satt jeg på verandaen og pottet min nye bonsai. Jeg var nettopp ferdig, og satt og beundret verket, da jeg oppdaget noe sjokkerende. La oss ta en nærmere titt:

Og enda nærmere, eller «even closelier», som Jørgen ville sagt:

Jeg er sjokkert. Rett og slett. At en liten åme kan være så frekk at den setter i gang å knaske i seg min nye, fine bonsai.

Etter at jeg hadde nappet av det delvis oppspiste bladet og plassert det, og åmen, på plenen, begynte jeg å lese om bonsaier på nettet, og det viser seg å være mye mer komplisert enn jeg hadde trodd. Med andre ord en perfekt hobby, akkurat som fluefiske. Så nå skal jeg ut og se om jeg finner kattesand som kun består av brent leire, som angivelig skal være perfekt som bonsai-jord, og en plantejødsel med et balansert innhold av nitrogen, fosfor og kalium, for å sikre god blad-vekst uten å skade røttene.

-Tor Nordam

I dag i to-tiden kom Camilla og jeg til Trondheim, hvor vi planlegger å bli værende minst de neste 12-18 månedene (med unntak av kortere reiser, naturligvis), og i dag i i fire-tiden hadde vi kjøpt og montert verandamøbler. Dette irriterer meg litt.

Verandamøbler er en helt fantastisk ting. Nå, for eksempel, er det sånn at det akkurat er litt i kjøligste laget å sitte ute lenge, og da er det helt perfekt å sitte ute et lite kvarter eller noe med et glass av sin foretrukne spiritous, som en rolig avslutning på dagen. Og det krever naturligvis verandamøbler.

Helt siden jeg flyttet inn i leiligheten min i Trondheim, i januar 2009, har jeg tenkt at jeg burde skaffe meg verandamøbler. Og derfor er det naturligvis ikke det at vi nå har verandamøbler som irriterer meg, men det at vi skaffet dem kun få timer etter at Camilla dukket opp. Da fremstår det jo som om leiligheten min trenger «en kvinnes hånd» eller noe i den dur. Og det er naturligvis sant, men irriterende like fullt.

I morgen: Hard Vacuum.

-Tor Nordam

Today, Tim, Rebekah, Camilla and I drove to Geiranger, or "That G place" as Rebekah has been calling it, prompting Tim to say "Imagine Aragorn was gay. Then he would be The Gay Ranger. Gay Ranger, Geiranger, see, it's easy to remember." We went via Trollstigen, to get the full tourist experience, but unfortunately it was a bit cloudy, so we didn't see much from the top.

When we got to Geiranger, however, the cloud cover had lifted a bit, and we could see the fjord, if not all the peaks. And the fjord is after all the thing that got onto the World Heritage list, even if I suspect the mountains had something to do with it as well. Fjords tend to be less interesting if viewed in isolation.

Actually, I've been wanting to go to Geiranger for a while now, and foreign visitors proved the perfect excuse. The last time I was there must be almost ten years ago, at the time when I thought it was a lot to take three rolls of film in a day, so I'm very pleased at having made the trip with a digital camera i hand. So pleased that I might in fact want to go back on an occasion with nicer weather, as well as an occasion with more dramatic weather. Plus, it would be interesting to see what Geiranger is like in winter, without all the tourists.

-Tor Nordam

What with the wedding and entertaining foreigners (and that pesky PhD), coupled with no money (because of said wedding and PhD), I have not had as much time for the Jazz Festival this year. I haven't been to any concerts, and I have only passed through Storgata twice. We glanced at the program, however, and when we saw the name "Bård Watn" under the heading "NRK direktesending" on the free programme, there was really no doubt we would have to hit the town today.



We tried to catch a bus, but because it was on time for the first time in my life, we missed it by two minutes. And so we walked to town just in time for the final bit of the street parade, and a quick bun and some tea before heading to the park.

The street parade, which it turned out Tor had "never seen", and which we had tried to catch two times earlier in the week, was a bit disappointing. I suspect Thursday at the roundabout is exactly the wrong chronotopia (which may or may not be a word denoting a particular time and place) for the street parade. Everyone looked a little tired. Including the old man from New Orleans, who is still alive.



For the tea and bun we went to Fole Godt, which at some point I will furnish with the official Camilla Stamp of Approval. But on to the matter at hand.

The park was cold and wet, as ...

Are, Ingvild, Camilla og jeg giftet oss på lørdag. To og to, altså, ikke alle fire på en gang som et slags hippie-kollektiv, og vi hadde separate fester og greier, men begge festene var i Molde, og Camilla og jeg tok med oss våre forlovere Silje og Eivind og krasjet festen til Are og Ingvild, der vi ble godt mottatt med gratulasjoner og photo ops.

For den som ikke har giftet seg før kan jeg nevne at det er overraskende mye å gjøre i forkant av et bryllup, spesielt når man holder det hjemme, som vi gjorde, og der ligger forklaringen på at jeg ikke har vært så flink å skrive i det siste. Det viser seg dessuten også at det er en del å gjøre i ettertid, og det er også en del av forklaringen. I tillegg har vi våre venner fra Edinburgh boende her noen dager, og de trenger også å passes på. For eksempel, på søndag gikk vi på skihytta, og deretter spiste vi jordbær og slappet av på verandaen. Og dag har vi fisket i flere timer, og kokt kaffe på bål og greier, i bortimot perfekt vær. Det er et slit.

Uansett, jeg skal prøve å skjerpe meg.

-Tor Nordam

Greit. For noen år siden skrev jeg en kort liste over konserter det kunne være greit å få med seg på det aktuelle årets Moldejazz. Egentlig begynte det vel med muntlige tips til Tor rett før festivaluka, men uansett ... i år har jeg somlet mye, og er strengt tatt lovlig seint ut med anbefalingene. Det er på tide å gyve løs. Ja, og det glemte jeg, på engelsk skal det visst være i år. Jeg vil på forhånd beklage mitt elendige ordforråd og alle ortografiske og grammatisk feil. Da tror jeg vi setter i gang.





«Science teachers and the mentally ill, that's all jazz is for.»
Vince Noir


I'm no science teacher, but I do like jazz. Maybe that's the main reason Tor every now and then ask me for concert recommendations for Molde jazz festival. For the past 50 years, in the small speck of norwegian civilization that is Molde city, there have been held a week-long jazz festival in mid-July, every year. Allthough the jazz has become less of a selling factor, and in spite of the fact that a greater portion of the visitors and local inhabitants just come out for a bit of intimacy, a lot of liquoring up and the odd sword fight, it's still a jazz festival. The easiest way to remain sane, is to stay away from Storgata, at all times, at all costs. Here I could paraphrase Thomas Pynchon and note that if Molde was a person, and ...

I forbindelse med at Camilla og jeg gifter oss på lørdag, har det begynt å dukke opp en og annen gave. De fleste er innpakket, og vi har ikke begynt å åpne dem ennå, men jeg vet i alle fall hva jeg får fra mine gamle kolleger på trelastlageret.

Jeg var innom der i dag for å kjøpe litt hønsenetting og noen opphengspendler for lydhimling. Etter at jeg var ferdig å mobbe unge Tangen for at han ikke visste hva en opphengspendel var, kom en annen ferievikar og spurte om jeg hadde bil, for i såfall kunne jeg få med bryllupsgaven min nå, og han kunne hjelpe meg å bære den ut. Det var da voldsomt, tenkte jeg, men jeg hadde bil, så jeg takket ja.

Gaven viste seg å være den ene døren fra favorittrucken min. Med trucker, spesielt de som er ment for innendørs bruk, er det ofte slik at man etter hvert blir lei av å drive å åpne og lukke denne døren, så det blir gjerne til at man til slutt tar dem av. Så også med denne døren, som ikke har vært i bruk på noen år, men jeg husker fortsatt den gangen den satt fast på trucken, og jeg satte svært stor pris på denne gaven. Når jeg får meg hus skal den helt klart opp på veggen.

Da jeg kom hjem og viste den til Camilla utbrøt hun at den var kjempekul, og at den skal stå på gavebordet. Så de som er så heldige å ha mottat en invitasjon, og som ikke er så frekke at de ikke kommer, bare fordi de tilfeldigvis skal gifte seg selv samme dag, kan ta døren i nærmere øyesyn kommende lørdag.

-Tor Nordam

Fole godt, which literally means awfully good or something along those lines, is currently (in my opinion) the best café in Molde. While that doesn't neccessarily mean much, they do actually seem to care about good coffe, and the results are excellent. And not only do they have good coffee, they also make a make a variety of nice stuff in their own bakery, which is of the kind where they believe in taking the time to do things right.

In addition to good stuff to eat and drink, the place is very nicely decorated with an interesting selection of old furniture and usually some nice art on the walls. If you find yourself in Molde and would like a cup of coffee, this is definitely the place to go.

-Tor Nordam

Jeg var en tur opp til Audunstjønnan sammen med en kamerat fra lageret i dag. Vi gikk primært tur for å lage kaffe på bål, men jeg tok like godt med fluestanga og kastet litt. Jeg fikk naturligvis ingenting, og jeg slet bort to fluer, men jeg fikk likevel demonstrert hvor uendelig overlegent fluefiske er i forhold til alle andre former for fiske.

Jeg er ikke akkurat noen super-dreven fluefisker, men i dag følte jeg at ting gikk veien, og jeg fikk til noen fine kast, men selv med maks flaks er det litt av en prosess å kaste snøret 10-15 meter ut. Det er bokstavlig talt ikke gjort i en håndvending, men mer noe slikt som 25 håndvendinger, kanskje mer.

Etter at jeg hadde stått og fisket en stund dukket det opp to andre fiskere. De kom, tok en kikk på vannet, og slengte uti med dupp og, formodentlig, mark. Ikke bare kunne de uten å anstrenge seg kaste dobbelt så langt som meg, men jaggu fikk de ikke fisk nesten med en gang også. Sjokkerende oppførsel. Meget ufint, spør du meg. Men poenget mitt er altså at fluefiske åpenbart er mye bedre. Det kan man se på at det krever mye mer tid og krefter uten å gi resultater.

Uansett, vi fikk bålkaffe, som ikke smakte spesielt godt, men som i det minste var laget på bål, så jeg er fornøyd.

-Tor Nordam

Molde is located on a fairly narrow strip of land, between the sea and the mountains (or rather, hills), next to the Moldefjord. The hilly area behind the city is known as Moldemarka, and while it doesn't really have any spectacular mountains, the highest one being something like 650 meters, it's a very nice area for shorter trips. A fairly extensive network of gravel paths makes the area easily accessible by foot and bike, and even by wheelchair, at least with a motor or someone to push.

There are several lakes and ponds, and most of the lakes have fish in them, although you probably won't get anything very huge. Three of the lakes provide drinking water for Molde and the surrounding area, but in the other lakes, swimming is allowed if you are so inclined.

Unfortunately, most of my images are temporarily unavailable for geographical reasons, but here are some earlier articles with pictures taken in Moldemarka:

• I vind og i blest
• Nasjonalromantikk
• En sofa til besvær
• Skihytta
• Ferie og velstand
• Å drepe/felle et tre
• Ekte menn
• Villmarkens sønner
• Julaften
• Påskepost
• Breaking nooz! Full ungdom fyllekjører med tråkkemaskin i fylla!
• Jeg har fått en fisk!
• Ett ord frå han e verd tusen bilde
• Spasertur med planker på beina

-Tor Nordam