While I enjoy the cleaning out and resetting aspect of the new year ritual, I have never really been one for stocktaking at the end of the year. The exception is books. One of my favourite parts of January 1st is going back over the books I have read in the preceding year and having a look at which ones have really stayed with me. I thought I would do this in public this year, so that this could double as a recommendations list for those so inclined.

Gnomon -- Nick Harkaway
A complex, but quite wonderful book set in part in a near(ish) future dystopia, but with narrative strands from ancient Carthage, via contemporary Greece and London, to a posthuman far future. Like all Harkaway's books any attempt to place it in a genre box will meet with problems -- think of it as scifi meets police procedural told by the lovechild of Scheherazade and Borges. It continues the concern with seductive order and control vs the possibility of heterogeneity which I have been tracing in his previous books (I really must finish that article). I like how this book balances political urgency without becoming didactic.

Biketopia: Feminist Bicycle Science Fiction Stories in Extreme Futures -- Elly Blue (ed.)
This is exactly what it sounds like -- a collection of feminist science fiction short stories in which bikes play prominent parts. The fourth of its kind, apparently, so there is more where this came from. One or two were a bit ...

Det er lenge siden sist jeg har blogget en oppsummering av juleferien, eller noe som helst annet, for den saks skyld, så tenkte å sparke i gang det nye året med noen refleksjoner over den siste uken i det forrige. Vi som jobber i FoU-bransjen er gjerne velsignet med ganske lang juleferie, eller i allefall muligheten til å ta lang juleferie. I år startet imidlertid ferien litt senere enn vanlig for min del, da jeg var på jobb til og med 21. desember. Planen var å kjøre til Molde den 22., ganske tidlig på dag. Det er best å kjøre mens det er lyst, tenkte vi, som betyr å komme frem rundt tre, som igjen betyr å kjøre klokken 11. Og når jeg stod opp i åttetiden den 22. trodde jeg, helt ærlig, at vi skulle greie å komme oss avgårde klokken 11. Etter å ha ryddet, pakket, laget to typer sild til jul, tatt en tur ut for å pante flasker og levere glassresirkulering¹, og ikke minst stoppet innom Jacobsen & Svart for å bunkre opp på Berry Christmas, var vi endelig på vei ut av byen rundt halv to, og dermed fremme i Molde rundt halv seks.



Grunnet værmeldingen, som var nesten parodisk i sin elendighet, valgte jeg å ikke ta med ski nedover. Da jeg sjekket yr før vi dro var det meldt kaldt og snø på 22. og ...

Lately, I have been spending my days alternately at the British Library and the Dickens Museum, and my evenings at the British Newspaper Archive, looking up this and that. Suffice to say, I have read my share of old newspapers, magazines, journals, reviews, gazettes, couriers, and heralds.

On Friday I found something interesting: a newspaper notice that seemed to have travelled back in time. Which made me rather excited.

But first some background.

As you may know, Charles Dickens left The Mystery of Edwin Drood unfinished when he died in 1870, and I wrote my PhD on the many people who have tried to figure out where it would have ended had he lived (and those who tried to complete it for him -- with or without posthumous help).

Now, by 1914, this had developed into quite a phenomenon, and the last decade had involved not only some of the Britain's finest magazines and newspapers, but some of its most famous names and most active writers in the attempt to figure out once and for all the mysteries of Dickens' novel (and make some money for charity in the process).

At the heart of the matter there is, as the title suggests, the mystery of Edwin Drood -- namely, what has happened to him. Has he, as the text would seem to suggest, been murdered by his uncle, John Jasper? Or has he, in preparation for a fantastic reveal, survived the attempt? And this is not the only question to be ...

Jeg slumpet tilfeldigvis til å legge merke til at for nøyaktig fem år siden i dag skrev jeg en bloggpost med overskriften «Kaffesnobberi», som handlet om kaffekollektivet på jobb. Dette minte meg på at det faktisk er over fem år siden jeg begynte å jobbe i en ekte jobb, som er litt sprøtt, det føles ikke som så lenge siden jeg var stipendiat, og samtidig minner det meg om hvor ung og naiv jeg var for fem år siden, som trodde det jeg drev med den gangen var kaffesnobberi.

For fem år siden var Dromedar min eneste kilde til god kaffe i Trondheim, og når anledningen var der besøkte jeg naturligvis seriøse steder som Artisan Roast i Edinburgh, og Prufrock i London. Det var imidlertid først høsten 2015 at kaffesnobberiet virkelig fikk en oppsving, da Jacobsen og Svart åpnet kaffebaren i Adressabygget. Enda bedre ble det et års tid etterpå, for da åpnet Sellanraa i den gamle brannstasjonen i Søndre gate, med et ypperlig og varierende utvalg som inkluderer Coffee Collective, Jacu og Langøra. Det er imidlertid ikke bare utvalget som er bra med disse to stedene, men at de ansatte for det meste har tid og lyst til å snakke kaffe. De tipser meg om ny og interessant kaffe, og når jeg har vært på reise og funnet noen gode bønner stikker jeg gjerne innom og deler ut prøver.

Samtidig har kaffesnobberiet på jobb eskalert. Kaffekollektivet har utvidet sin utstyrspark betraktelig, og disponerer nå V60, Chemex, AeroPress, presskanne, mokkakanne ...

GODT NYTT ÅR!

01.06: Vi har vedtatt å fortsette brettspillet i morgen tidlig slik at mamma kan være på lag med Karoline. Så da går vi og legger oss. God natt!

Vi håper 2018 blir bedre enn 2017 og 2016, sånn jevnt over.

00.54: Silje har dratt og nyttårsaften er dermed offisielt over, men vi fortsetter modig fremover og Karoline forsøker desperat å forsvare lagets ære ved å fortsette spillet alene.

00.50: Vi har tatt en gjennomgang av gjennomføringen (eller the lack thereof) av fjorårets nyttårsforsetter, og er nå klare for nye.

Silje skal trene tre ganger i uken, og skal komme seg på aikido-trening igjen i løpet av året. Hun skal kjøpe seg teaterkort og bruke det. Og hun skal gå på minst én konsert med symfoniorkesteret hvert halvår. Hun skal fortsette å jobbe med det med avspenningsteknikker og koble av fra jobb, og jobbe minst mulig overtid. Og hun skal (garantert) gjenoppfriske pianokunnskapene sine (det blir test nyttårsaften 2018: Måneskinnssonaten).

Karoline skal prøve å få pakket ut alt i den nye leiligheten. Hun skal igjen forsøke å spise middag hjemme minst én arbeidsdag i måneden. Hun skal lese ferdig Amalie Skrams Hellemyrsfolket. Hun har lyst til å være snill og grei, og hun har lyst til å få besøk på det nye gjesterommet. Og hun skal kjøpe piggdekk på sykkelen og gå og sykle mer enn å ta annen transport til jobb.

Marie (på telefon) skal lese 5 bøker blant dem Camilla OG/ELLER Tor ...

This is a public talk I gave at Litteraturhuset in Trondheim in connection with the Starmus Festival, on the 20th of June.

Science fiction, to some extent, is about the future and the far away, but the future and how we think about the future and the far away is generally informed by the here and now. And how we think about the future and the far away can also impact how we are able to think about the here and now. That is the basic premise of this talk.

In 1905, in what would later become Bangladesh, Rokeya Sakhawat Hossein, often called Begum Rokeya, wrote “Sultana’s Dream”, where the narrator is transported to a land where humanity controls the elements. Water is gathered directly from the sky, so there are no floods or storms, but plenty of water should you want it. The sun’s heat is stored and used for all your energy needs, so there is no smoke or pollution. All travel is done by walking through streets filled with flowers rather than paving stones, or by riding in flying cars which fly by having large hydrogen balls attached to either end of it.

Oh, and all the men have been locked up in men-only spaces inside each house – while women rule the land.

The narrator, much like Begum Rokeya herself, has grown up in the seclusion of the women’s space, the zenana, which means that she does not leave the house uncovered or unchaperoned ...

Forord
I forkant av årets jazzfestival kom jeg tilfeldigvis over første episode av det nye hørespillet fra Dr. Kay: «Dr Kay and the Quest for Unedited Truth». Den åpner med et par minutter fra det (dessverre) fiktive radioprogrammet Saklig Jazztone, der programlederne Blekka og Hornet diskuterer en låt de nettopp har hørt. Fra nå av planlegger jeg å hente alle mine kommentarer til musikk herfra. Siden det bare finnes noen få minutter av dette programmet er det ikke så mye variasjon å hente, men det får så være. Jeg anbefaler å sjekke ut hørespillet, og spesielt da de første minuttene.

Moldejazz 2017
I år hadde jeg egentlig planlagt fra starten av å jobbe som frivillig på festivalen. Jeg hadde naturligvis ikke kommet så langt som til å faktisk melde meg som frivillig på forhånd, men Ulf forsikret meg om at det ikke var et problem å finne vakter. Jeg ble plassert på Teateret på Plassen, torsdag kveld og lørdag kveld. Etter at dette var spikret startet jeg festivalen med å bli forkjølet, noe som var ekstra irriterende fordi jeg også var forkjølet i slutten av juni, og to ganger på en sommer virker litt i overkant. Mandag og tirsdag holdt jeg meg for det meste i ro, uten noen jazz-relaterte hendelser. Onsdag hadde vi billetter til Herbie Hancock (kjøpt i april, det ble visst utsolgt ganske fort), som var ganske sært. Da jeg var ung, for mange Herrens år siden, hørte jeg en del på Herbie Hancock, spesielt albumet New ...

I løpet av det siste året har jeg innsett et og annet om meg selv. Jeg har for eksempel tatt innover meg at jeg er på god vei til å bli en sta gammel gubbe, som insisterer på å gjøre ting slik jeg alltid har gjort dem. Det som forårsaket denne innsikten var følgende:

Jeg hadde en diskusjon med en kollega, om ungdommen nå til dags og numerikk. Min kollega mente at tilstanden er begredelig, da dagens unge stort sett er helt fortapte om de blir bedt om å kompilere et fortran-bibliotek som består av flere filer. Jeg på min side mente derimot at dette er fullstendig irrelevant for de fleste studenter, ettersom SciPy-stakken gjør at du kan benytte et latterlig bredt utvalg av vitenskaplige biblioteker uten å sette et eneste kompilatorflagg. Anaconda har tilogmed gjort det noenlunde smertefritt på Windows, som av en eller annen grunn fortsatt er utbredt blant studenter (håndsopprekning blant studentene i numerisk fysikk i fjor indikerte ca lik fordeling mellom Mac, Windows og Linux). Poenget mitt er at det er utdatert å se på fortran som normen for numerikk. Alle, eller nesten alle, problemer en student kommer borti vil kunne håndteres like bra og mye enklere med python.

Senere hadde jeg en diskusjon med en annen kollega, som fortalte meg om dask og xarray, som er python-biblioteker som blant annet setter en i stand til å åpne flere NetCDF-filer som ett objekt, og som bruker minne og disk smart i bakgrunnen, slik at man sømløst ...

Mark Gatiss started the year with a lovely bit of Sherlockian snark. Faced with criticism that the show was getting rather too action packed, he answered with a poem titled "To An Undiscerning Critic". It was not so much the argument of the poem which got me, but the title had me musing weakly on the delights of reference and appropriation as I lay dying on the sofa after unwittingly having contracted a vicious bug over the holidays. I am better now.

The first thing I did when I got to the NLS this afternoon was call up Vincent Starret's 1937 publication of Arthur Conan Doyle's 1912 poem. Starret, the originator of the lines

Here, though the world explode, these two survive,
And it is always eighteen ninety-five.

published the reprint as just one folded sheet of paper (quality paper, though) because he had come across it in Lincoln Springfield's "Some Picquant People" (1924), could not find it anywhere else¹, and did not think the world should be deprived of it.

To An Undiscerning Critic

Sure there are times when one cries with acidity,
'Where are the limits of human stupidity?'
Here is a critic who says as a platitude
That I am guilty because 'in ingratitude
Sherlock, the sleuth-hound, with motives ulterior,
Sneers at Poe's Dupin as very "inferior."'
Have you not learned, my esteemed commentator,
That the created is not the creator?
As the creator I've praised to satiety
Poe's Monsieur ...

Jogging og blogging. Disse to aktivitetene, som man kanskje først tenker ikke har så mye til felles, er begge ting som jeg a) drev med flere ganger i uken tidligere, og b) har som nyttårsforsett å gjøre minst ukentlig fremover. Jeg glemte riktignok å nevne at jeg tenker gjennomsnittlig ukentlig, (Men det er vel ikke så farlig. Det er ikke akkurat som om det har fått konsekvenser, utover litt latter på nyttårsaften, når jeg stadig nedjusterer ambisjonene mine på uoppfylte nyttårsforsetter fra tidligere år.) i allefall for joggingen sin del. Det ligger jo i sakens natur, i allefall for min del, at man jogger mer om sommeren og mindre om vinteren. Blogging, derimot, kan man kose seg med hele året.

En av grunnen til at det har gått noe nedover med bloggingen i det siste er at jeg har jobbet en del. Faktisk har jeg hatt 130% stilling på grunn av et deltidsvikariat som foreleser på NTNU. I fjor vår foreleste jeg, som tidligere nevnt, numerisk fysikk, mens i høst foreleste jeg ikkelineær dynamikk. Begge deler krevde ganske mye forberedelse til hver forelesning, så det ble en del kveldsarbeid, men jeg vil også si at jeg har fått ganske mye igjen for arbeidet (utover den økonomiske kompensasjonen). Numerisk fysikk er jo jobben min, på sett og vis, og det å måtte skaffe seg en mer solid oversikt over utvalgte temaer i numerikken har gjort underverker for arrogansen min. Spesielt føler jeg meg på mye tryggere grunn når det kommer til ...