Når vi var og hørte på introduksjoner og blabla på søndag var det en ung fyr med kul dialekt som sa at om vi fant det vanskelig å komme i kontakt med lokalbefolkningen var det bare å ty til kommentarer om været. "It's nice out", for eksempel. Briter er nemlig, i følge mannen, sykelig opptatt av været. En naturlig konsekvens av å bo på et sted der været gjør såpass mye ut av seg. Han mente for eksempel at bare en brite kunne foklare deg forskjellen på "persistent rain" og "heavy showers". Det er naturligvis bare bull, det er jo bare snakk om vedvarende regn versus kraftige byger. La meg skyte inn at det kan hende han snakket om "persistent showers" og "heavy rain", og da har jeg i såfall ingen forslag på stående fot, så vi får satse på at det var det han mente.

Uansett, siden vi kom hit har det i grunnen vært helt utmerket vær, for det meste med sol og blå himmel, og på det verste har det falt et lett regn i korte perioder. I dag, derimot, hadde vi "persistent rain" med innslag av "heavy showers". Da var det ganske kjipt at jeg fortsatt ikke har kjøpt meg nye sko etter at de forrige ble stjålet på idrettsbygget på Dragvoll i mai. Jeg har jo ikke akkurat følt behovet så sterkt, for jeg går jo gjerne i sandaler når været tillater det, og i det siste har jeg tenkt at det er vel ...

Jeg nærmer meg slutten nå. Jeg lover. Denne artikkelen skal nemlig handle om ekte poststrukturalisme, noe de andre artiklene vel har antydet, men ikke levd opp til. Grunnen til at jeg har utsatt og utsatt og snakket meg rundt grøten er - må jeg tilstå - at jeg ikke aner hvordan jeg skal angripe dette temaet. Det er som om poststrukturalisme gjennom selve sitt vesen har gått inn for å være usammenfattbar. Det finnes knapt noe system jeg kan ta for meg, for poststrukturalisme har som kanskje et av sine viktigste kjennetegn at det avviser alle systemer som forenklinger og desperate og litt triste forsøk på å gjøre verden lett fattbar eller også som snikete og sleske forsøk på å hierarkisere og dominere. Dette kommer nok til å bli en fryktelig lang artikkel, men jeg er redd det ikke er til å unngå. Å skulle dele den opp ville bare blitt... feil. Dere får prøve å holde ut og tenke på at dette er den siste når det blir overveldende.

I forrige artikkel tok jeg opp noen generelle tendenser som kjennetegner post-strukturalisme. Til forskjell fra den vil denne artikkelen stort sett gå med til å gi et bilde av enkelte teoretikere som faller inn under post-strukturalisme-paraplyen. Jeg tror det er den eneste måten denne bevegelsen kan presenteres på, og det passer jo ganske bra i og med dens fokus på det enkeltstående, det som skiller seg ut, fremfor varige lover. Underveis forbeholder jeg meg imidlertid retten til å foreta noen heftige digresjoner ...

Jah, da sitter vi på George Square, som er en av 7 (eller noe slikt) campuser her i byen. Det er heldigvis god trådløs dekning her, og nå som Camilla har blitt student er det ikke noe problem. Vi kom hit latterlig tidlig (kvart over åtte) for å møte veilederen til Camilla, men det later til at hun (som litteraturvitere flest) sover til ti. Hun er dessuten "A difficult lady to get a hold of", ifølge en annen person i samme korridor. Nuvel.

Poenget er i allefall at vi driver og kikker rundt etter et sted å bo, og i den forbindelse kunne jeg tenke meg litt indirekte hjelp. Jeg skulle nemlig ringt lånekassen for å spørre om det er mulig for meg å få studielån i et halvt år hvis jeg er student ved NTNU, men bor i Edinburgh. Sist jeg ringte lånekassen for å spørre om noe, ventet jeg omtrent 25 minutter, og til 12 kroner minuttet er jeg ikke så hypp på å gjøre det om igjen.

Jeg vil altså ha DEG til å ringe lånekassen på 04545, og spørre om dette, og deretter sende meg en melding. Jeg kan naturligvis kompensere deg for utgiftene med en fin bygave.

Det er bare å ringe, og så være standhaftig når de sier "Det kan være lenge å vente, kanskje du vil taste 1 for å ringe til kontofonen?" og lignende. Jeg er altså student ved NTNU, men bor i Edinburgh, og jeg er norsk statsborger, har aldri vært gift og har ingen barn. Og jeg bor ikke hos mine foreldre.

-Tor Nordam

Tor skriver jo hele tiden om hvordan vi har det og hva som skjer og slikt og det antar jeg dere ikke har noe videre imot. Han skriver jo riktig godt. Jeg tenkte imidlertid at nå var det min tur. Siden jeg ikke har for vane å skrive om hva jeg driver med, blir det nok ikke like sprettent som det Tor skriver, dessverre.

Akkurat nå sitter jeg ved et vindu som vender bort fra Royal Mile, hovedgaten i Edinburgh. Den er full av turist-attraksjoner og en hel masse turistbutikker og gamle og unge menn i kilt, med sekkepipe og haggis på baklomma (uten at kilter nødvendigvis har baklomme...). Vi har gjort vårt ytterste for å holde oss unna den gata. Huset vi bor i for øyeblikket, en del av et vandrehjem som liker å plassere vandrerne i forskjellige hus strødd omkring, heller enn å samle alt på ett sted, ligger i denne hovedgaten, men vinduet vårt går heldigvis den andre veien. Det innebærer at det er stille og rolig (noe det ikke var i går natt, da vi bodde i et annet hus, men på samme vandrehjem), og at jeg kan sitte ved vinduet og få ro i sjelen ved å se ut over de kjempefine hustakene og den grønne bakgården.

Nå har vi vært dumme nok til å legge igjen kameraet til Tor i Molde - eller snarere på Elkjøp i Molde - og jeg kan derfor ikke glede dere med bilder av dette fantastiske stedet. Dere får ta fantasien ...

Et forholdsvis kort innlegg denne gangen. Kort om podkasting før jeg kommer med en lang tirade om hvorvidt «Nytt på nytt» er morsomt eller ei, hvori jeg finner ut at jeg har en tendens til å snakke før jeg tenker og dermed ofte blir nødt til å innse at jeg sier mye dumt (kanskje like ofte som jeg blir nødt til å innse at det jeg skriver er ganske tåpelig), og dermed returnerer til temaet podkasting og en vittig man fra UK.

Angående tittelen på innlegget; Nei, det er ikke snakk om den fysiske handlingen hvor man river iPoden ut av hendene på den irriterende fyren som sitter ved siden av deg på bussen og kaster den i gulvet. Du vet, han som spiller Nightwish så alt for høyt på øreproppene sine, faktisk så høyt at det overdøver høytaleranlegget hvor bussjåføren spiller «Kjøpt sæ ny traktor» og andre perler. Nei, jeg snakker om fenomenet med å ta opp lyd eller bilde eller begge deler, ikke nytt, for så å kringkaste det, heller ikke nytt. Det som derimot faktisk er nytt ved dette fenomenet er at nå kan hvem som helst kringkaste sitt eget materiale og lytteren kan laste det ned når hun måtte føle for det. Altså en form for «radio-ved-behov», som betyr at nå trenger man ikke frykte at man går glipp av program man har sett seg ut. Nå er vel heller ikke dette noe nytt, for folk tok jo opp radioprogram på ordinære musikk-kassetter lenge før jeg ...

(Det følgende skulle egentlig vært postet i går, men jeg fikk ikke til å koble til med mobilen. For øyeblikket betaler jeg i dyre dommer for å snylte på trådløsnettet til et hotell i nærheten, så dere har better være fornøyde)

Det er helt klart noe rart med dette landet her. Ikke bare kjører de på gal side av veien, men de har heller ikke oppdaget blandebatteriet, og insisterer på å ha en krane for varmt vann, og en for kaldt. Dessuten har de merkelige stikkontakter, med samme avstand som ellers i Europa, men med firkantede pinner. Nå er jeg faktisk sikker på at det er mulig å lage en multi-kontakt som kan akseptere begge deler, for det hadde de på et hotell jeg bodde på i London, men her oppe i "the satanic mills of the North" har de ikke noe slikt. Men vi har lokalisert en butikk som forhåpentlig selger overganger, så i morgen blir alt mye bedre.

Vi kom til Edinburgh ca klokka ni på lørdagskvelden. Vi var usedvanlig dårlig forberedte, og da de fem første herbergene vi ringte til var fulle begynte vi å bli litt bekymret for at vi kanskje måtte sove i en stall. Heldigvis hadde noen forutsett behovet vårt, for på stasjonen fantes det et lite byrå ved navn lastminute.com. Der satt det en meget hyggelig og tilsynelatende velinformert fyr, som sa at vi hadde kommet på en av de travleste nettene i året, uten at det egentlig skjedde noe spesielt, og ...

Noe jeg har bitt meg merke i her borte, i tillegg til at de liker en krane for kaldt vann og en for varmt, er at internett ikke akkurat deles ut på gatehjørnene. Alle kaféene jeg har vært på som har hatt trådløst nett har hatt en eller annen form for betal-tjeneste, og til og med på et kontor som organiserer bolig for studenter i regi av universitetet koster det penger å bruke internett. Ikke alle studentboligene har nettilknytning, og for øyeblikket lever jeg på lånt tid, da jeg var så dum at jeg betalte £3 for en halvtime med trådløst nett uten å ha skrevet ferdig artikkelen først.

Man kan kanskje si at vi er bortskjemte med nett i Norge, men jeg er ikke så sikker. Sverige er angivelig bedre enn Norge, i allefall på hastighet på fastlinje for privatpersoner, men selv i Norge har vi da små sjarmerende kaféer med gratis nett, på ferga over Romsdalsfjorden er det gratis nett, på Universitetet står er det gratis nett overalt på biblioteket, på offentlige biblioteker er det gratis nett både med og uten tråd, ogsåvidere. Jeg velger derfor å kalle alle land med lavere standard for u-land i denne sammeheng, og jeg vil oppfordre til at de begynner å utvikle seg snarest.

Forøvrig har vi det aldeles utmerket. I morgen er det registerering som student for Camilla som står på programmet, etterfulgt av shopping etter bolig. Vi sa til folka på ungdomsherberget at vi ville bli her til torsdag, og ...

Da er det altså allerede blitt september, og om fire timer må jeg stå opp for å forberede meg på å reise til Skottland. Det eneste jeg er sikker på på det nuværende tidspunkt er at jeg har flybilett til Gardermoen før sola er oppe i morgen tidlig, og videre derfra til Heathrow. Så er planen å ta toget fra London til Edinburgh, og ta inn på et Youth Hostel eller lignende, og så får vi ta det derfra.

Det er også for øyeblikket klart at jeg kommer til å ta ett eller flere fag ved NTNU i høst, som betyr at jeg blir å treffe i Trondheim i desember, og sikkert også i oktober, hvis det er midtsemester i Kvantefeltteori I. Det var nemlig ikke plass til meg på lavere studier i Edinburgh, som betyr at på en eller annen måte må jeg fylle hullene i min kunnskap i Trondheim.

Utover det har jeg ikke så mye å si, annet enn at jeg tror det er på tide at jeg prøver å sove bittelitt.

-Tor Nordam

I dag oppdaga katta som bor her musepekeren. Hun tror den er et insekt. Dessverre for meg betyr dette at jeg ikke ser hva som foregår på monitoren, fordi hun sperrer innsynet.

Men til saken: Da dyret klatra opp på bordet via tastaturskuffa, skrev hun i forbifarten noe med potene. Se faksimile:



Og ja, den er 100 % autentisk. ^{[Citation not needed]}


Fordi denne såkalte artikkelen er såpass kort, legger jeg ved et bilde av noen andre snåle katter.

Stadig oftere møter jeg på bøker og kassetter med den indiske guruen Oshos glade budskap. Budskapet går som regel ut på at akkurat du er verdifull fordi du kan oppnå indre fred og bli ett med universet. Det er vel unødvendig å si at dette materiellet som regel dukker opp i bokhyller som allerede er velfylte av selvhjelpsbøker eller nyreligiøse hefter. Selv om jeg er skeptisk til enhver person som kan gi deg litt nirvana for en slump penger, har jeg alltid vært ekstra skeptisk til denne Osho. Jeg vet ikke hvorfor -- han ser ut som alle andre moderne guruer: Skjegg og kappe, fredfylt smil og en mystikk som kan ligne karisma; og han skriver i hovedsak det samme som alle andre moderne guruer, bare litt tynnere: All kjent og ukjent lykke er enkelt og gratis tilgjengelig, gjennom karma, kosmos og inngangspenger.

Så jeg tenkte jeg skulle finne ut hva som gjør denne karen mer tvilsom enn Rolls-Royce-vismannen Maharishi Mahesh Yogi, LSD-guruen Ram Dass, smågutt-«opplyseren» Sathya Sai Baba, eller den flygende tankeleser Sri Sri Anandamurtii. Det måtte være noe mer enn de slicke heftene og den ekstra intetsigende filosofien. Jeg hadde, selvfølgelig, rett. Mer enn jeg noen gang kunne forestilt meg.

Oshos egentlige navn var Rajneesh Chandra Mohan Jain, og han ble født i India i 1931. Navnet Osho tok han i 1987, antageligvis for å distansere seg fra skandalene som plettet hans tidligere artistnavn, Bagwan Sri Rajneesh (Herr Gud Rajneesh), tidligere det samme tiåret -- en av de sykeste ...