Today, according to the lovely doodle at Google, is the 60th anniversary of the publication of Stanislaw Lem's first book.

Lem is for me the man who turns Science Fiction into Literature (note the capital L), and while I really do like His Master's Voice, The Perfect Vacuum and Solaris, The Cyberiad is the book I love.

Here is a poem made by a poetry-machine made by one of the robots in one of the stories of the book, when that poetry-machine was faced with the seemingly impossible task of writing a poem about love and tensor algebra.

Jeg får ikke helt grepet på Twitter. Jeg synes det til tider er irriterende og uoversiktlig, jeg synes 160 tegn (eller chars, som de kaller det, formodentlig fordi de ikke har plass til å skrive characters) er for lite, og jeg synes det meste som sies er søppel og/eller uinteressant. Men jeg synes også det virker litt kult, og jeg lurer på om det at jeg misliker det skyldes at jeg er i ferd med å bli en gammel mann som ikke liker ny teknologi. Jeg føler meg for eksempel langt mer komfortabel med fortran 95 enn jeg gjør med RSS. Så jeg prøver å venne meg til Twitter.

Jeg antar en del av det er å venne seg til å si ting man tenker på, heller enn å prøve å tenke på ting å si. Samtidig har jeg ikke lyst til å bli en slik person som bare sier ting som maksimalt er interessant for de som kjenner meg, så det er sikkert viktig å moderere seg en smule. I øyeblikket mitt er problemet at jeg ikke husker å tvitre, og slik har det seg at fremtidens arkeologer vil tro at jeg fra 3. til 5. november satt på en britisk pub i midten av ingenting, og at jeg deretter var i DC fra 5. november og frem til tidliger i dag, da jeg tok lunsj. Det er jo tross alt statusoppdateringer vi snakker om, det er jo en alvorlig sak.

Jeg kom forresten på, tidligere i dag ...

Jeg kjøpte nettopp min fjerde mobiltelefon. Og selv om det er relativt få telefoner for en mann på min alder, i alle fall i forhold til enkelte andre, begynner det nå å bli så mange at jeg tror det er på tide å skrive ned noen ord, hvis jeg ønsker å bevare historien om alle mobilene mine for fremtiden. Og det gjør jeg jo.

Min første mobil var en Nokia 5210, type lys blå (den kom bare i blå og oransje). Jeg kjøpte den i juli eller august i 2002, rett før jeg flyttet til Trondheim for første gang. Frem til da hadde jeg ikke sett behovet for en mobiltelefon siden jeg uansett traff nesten alle vennene mine på skolen hver dag, og hjemme hadde vi naturligvis fasttelefon.

Jeg likte egentlig denne telefonen nokså godt. Den var nokså kompakt, etter datidens standarder, og den virket temmelig solid. Selve mobilen var egentlig en liten sak av beskjeden størrelse, men den var fullstendig omgitt av dekselet som bestod av to halvdeler som passet sammen som en slik russisk dukke. Den var ikke akkurat vanntett, men temmelig sprutsikker, og den overlevde tre somre på lageret i lommen på arbeidsbuksen min. Etterhvert ble den imidlertid så oppskrapet at det var vanskelig å lese displayet, og, det som ble dealbreakeren, den begynte å droppe samtaler og lyden ble dårlig.

I februar 2006 kjøpte jeg min andre telefon, en Sony Ericsson W800. Den var meget fancy, med både kamera, nettleser og mp3-spiller. Kameraet var ...

For ikke så lenge siden bukket jeg under for min technolust, og kjøpte en slik iPhone*. Jeg stod faktisk i kø første dagen for å få tak i en, som en ekte fanboy. Jeg kom et kvarter før butikken åpnet, og da stod det én annen fyr der, som hadde vært der en time, og vi var de eneste som stod der når butikken åpnet, så det var ikke fullt så kult som å stå i kø med Steve Wozniak utenfor en Apple Store i California, men greit nok.

Uansett, dette er min første smarte telefon, og jeg er nokså fascinert. For eksempel oppdaget jeg i dag appen Sensor Data, som kan streame data fra alle sensorene i telefonen til datamaskinen din. Jeg har aldri streamet noe i mitt liv, men med python er det naturligvis kjempelett, så alt du trenger er et script som dette på maskinen din:

#!/usr/bin/env python

import SocketServer

class handler(SocketServer.DatagramRequestHandler):
  def handle(self):
    data = self.rfile.readline().rstrip().split(',')
    print data

server = SocketServer.UDPServer(('',PORTNO), handler)
server.serve_forever()

For ekstra poeng kan man naturligvis gjøre noe mer interessant enn å printe dataene. Plotte dem for eksempel. Dette åpner opp spennende muligheter i fysikkundervisningen. Siden du essensielt kan vise akselerasjonsdata fra telefonen direkte på laptopen via trådløst nett, betyr det at du kan vise akseleasjonen mens telefonen er i fritt fall, eller mens den svinger som en pendel, eller mens du kyler den i veggen, eller en lang rekke andre ting. Funky ...

Nå er jeg endelig tilbake fra USA. Egentlig har jeg vært hjemme i flere dager alt, men på fredag gikk jeg rett på fest på jobben (i anledning 11.11.11, tror jeg?) og i helgen var jeg opptatt med å se meg opp på serier jeg følger med på. Jeg tenkte nå å avslutte artikkelserien om USA med noen løse observasjoner jeg ikke fikk med i de andre artiklene, før jeg forhåpentligvis går over til å skrive om mer seriøse ting, heller enn å skrive om hva jeg gjorde i dag, som en annen rosablogger.

For det første, det er ganske utrolig hvor mange amerikanere som går rundt og ser ut som stereotype amerikanere. Jeg mener, seriøst. Det finnes ekte mennesker som går med cowboystøvler, cowboyhatt og dongeribukse, og spiser pannekaker med sukker og sirup til frokost. Og de pannekakene minner mer om en norsk svele enn noe annet. Skjønner ikke disse menneskene at de ser ut som karikaturer? Og i samme sjanger, hva er det som får noen til å føle at de må kjøre rundt med dette bakvinduet?

Og for den saks skyld, hva er det med alle flaggene?

Videre ser man mye interessant på amerikanske veier. Ikke bare er det fordømt mange og fordømt store biler, men det er utrolig mange lastebiler, formodentlig fordi det er heller skralt med tog i USA. De er dessuten et langt og bredt land, i motsetning til for eksempel Norge som er langt og smalt, så det er vel heller ...

One day the proverbial straw will come along and I will do something violent to my computer.

I have this wonderful writing program called Writeroom. I have mentioned it elsewhere, and I turned to it today to help me focus on writing a lecture. I turned it on and was told there was an update.

`Ok', I thought. `An update from the nice people who made the nice program; I am sure that is a good idea. They are always improving and patching and generally working very hard to make my life easier. It is very kind of them.'

And so I clicked it through.

The update ran, and Writeroom told me it had to restart for it to take effect. I clicked `restart'. It turned itself off.

And stayed off.

`This is not normal behaviour', I thought. But sometimes technology is temperamental. I know that. So I decided to help things along, and clicked on the icon in the dock.



In Tor's immortal words, WTF?

Surely there must be some way to make sure you don't encourage (or allow) people to install an update which does not work on their computer. Is this an evil ploy by someone to make me upgrade to Lion?

To make matters worse, I can't undo the update.

Damn them.

I går gikk vi muligens den kuleste fjellturen jeg noen gang har gått. Vi snakket med en park ranger i Shenandoa National Park, og han hadde to turer han ville anbefale til barske fyrer som oss. En som var ganske fin, 2000 fot stigning, 6 miles, men ikke spesielt vanskelig terreng, og en som han karakteriserte som den barskeste i parken, 2500-3000 fot stigning, litt klatring her og der, 7 miles lang, og dessuten kåret til en av de 20 beste turene i amerikanske nasjonalparker. Vi valgte åpenbart den siste.

Turen startet behagelig med en fin sti som svinget seg oppover en skogkledd fjellside. En av tingene som jeg synes er litt spesielt er at det vokser skog opp til godt over 1000 meter, formodentlig en konsekvens av at dette er mye lengre sør enn Norge. Det fjellet vi gikk på, Old Rag Mountain, er faktisk ett av ganske få i det området som har nakent fjell på toppen. Uansett, vi gikk oppover, holdt god fart, og passerte amerikanere høy frekvens.

Da vi hadde gått en stund begynte terrenget å endre seg ganske dramatisk. Fra å gå oppover en skogkledd fjellside gikk vi over til å gå langs en fjellrygg dekket av digre kampesteiner. Det var faktisk skikkelig sært, og jeg kan ikke fatte & begripe hvordan de steinene har havnet der. Slik som denne for eksempel:

Det var rett og slett meget kult og meget slitsomt å ta seg oppover. Her er et bilde til av Knut og ...

I dag kjørte vi fra DC til New Market, en mikroskopisk by like ved Shenandoah National Park. Vi rotet litt frem og tilbake på veien, så vi brukte nesten hele dagen, men vi så mange spennende ting. For eksempel så vi denne bilen:

En stor del av veien kjørte vi dessuten gjennom nasjonalparken. De har en frekk sak som heter Skyline Drive, som essensielt er en vei som går nesten langs toppen av en fjellkjede som ligger nedgjennom nasjonalparken, rundt 1000 meter over havet. Utsikten derfra var til tider ganske heftig, og det beste av alt er at man kan nyten den på klassisk amerikansk vis, det vil si uten å gå ut av bilen.

Vi tok oss naturligvis tid til å gå ut av bilen også, og tok en hel bråte bilder av himmel og landskap med pastellfarger. Gode greier.

I morgen skal vi opp svinaktig tidlig for å gå på fjelltur i den samme nasjonalparken. Det finnes visst en rute som er kåret til en av de 20 beste i USA, men den er ganske lang og man burde angivelig være tidlig ute for å unngå rushet. Så nå: Leggetid.

-Tor Nordam

I dag startet vi dagen med å google etter steder som serverer frokost tidlig på søndager. Jeg fant welovedc.com, som har en artikkel som heter Where to Eat Breakfast When You’re Up With the Sun. Den nevner opptil flere steder, men det som ligger nærmest hotellet vårt er Leopold's Kafe, så vi bestemte oss for å gå dit.

Det viste seg å være et utrolig hipt sted, så hipt at de hadde en ubehagelig sofa, små, dyre porsjoner med frokost og en in-house psychic. De lå imidlertid i en kul liten gate, ned en kul liten trapp, og de hadde kult interiør, så det var greit nok.

Dernest satte vi oss i bilen og kjørte til Smithsonian Air and Space Museum sin fillial i Virginia. De har en i DC også, men den i Virginia er noe større, og har blant annet Enterprise, en testromferge i full størrelse som ble bygget for å gjøre ulike forsøk, men som aldri har flydd i rommet. Neste år før de en av de ekte romfergene, men Enterprise var egentlig kul nok.

De har også en SR-71 Blackbird, et av de frekkeste flyene som noen gang er bygget. Det er et spionfly som var bygget for å kunne fly høyere og raskere enn missilene som eventuelt kunne brukes til å skyte det ned, så det kunne fly over Mach 3 og er laget av titan for å motstå varmen fra luftmotstanden. Et ...

I dag har vi brukt dagen på å traske rundt i Washington DC, som viser seg å være et kjempetrivelig sted. Jeg har hørt at det ofte er veldig vanskelig å gå rundt i amerikanske byer, fordi det er så digre veier overalt, og det er lagt opp til at man skal kjøre bil. I DC er det imidlertid ikke slik. Vi estimerer at vi har spasert 20-25 kilometer i dag, og jeg har et kjempegodt inntrykk av byen. Menneskene ser ut til å være gjennomsnittlig ganske normalt store, bilene er ikke så digre, det finnes mange koselige hus, de har busser og metro, det er joggebutikker og sykkelbutikker overalt, og i det hele tatt. Det kunne nesten vært en by i Europa.

I tillegg til å sose litt rundt i den kjempekoselige bydelen Georgetown, har vi også sett nesten alt som er å se av digre, falliske monumenter. Washingtonmonumentet er dessverre stengt på ubestemt tid, etter at det fikk noen sprekker i et jordskjelv i august, det viste seg at hvis man vil inn i det Hvite Hus må man søke via sin ambassade 3-6 måneder i forveien, og the Reflecting Pool var tømt for tetting, så opplevelsen var ikke fullt som optimal som den kunne vært, men ikke så verst likevel.

I morgen går turen til Smithsonian Air and Space Museum, og muligens innom Capitol, som vi ikke rakk i dag. Rapport følger naturligvis.

-Tor Nordam