I dag startet vi dagen med å kjøre fra hotellet i Gatlinburg klokken halv åtte, med en plan om å spise frokost på veien, i et lite sted ved navn White Pine, i håp om å finne en mer autentisk småby enn Gatlinburg, som egentlig viste seg å være litt av en turistfelle. Da vi kom dit viste deg seg å være hakket mindre og mer autentisk enn vi hadde sett for oss, men vi trykket inn «Resturants near you» på GPSen, og valgte en som het Hannah's Café.

Da vi fant kaféen viste den seg å være så autentisk at jeg først ikke hadde lyst til å gå inn, men Paul Anton og Knut overtalte meg. Klientellet var minst like autentisk som stedet, og det virket egentlig som et slikt koselig sted der alle kjenner alle, bare at alle var litt skumle. Vi kikket på frokostmenyen, som stort sett bestod av ulike varianter av biscuit med gravy. De hadde for eksempel bacon biscuit, country ham biscuit, og en lang rekke andre, alle med kjøtt. Jeg bestilte pannekaker, men jeg spurte likevel hvordan man lager en bacon biscuit.

Damen, muligens Hannah selv, lo av meg, og spurte om jeg ikke visste hva en biscuit var for noe. Jeg sa at jeg trodde jeg visste det, men jeg så ikke helt hvordan man kunne lage en bacon biscuit. I stedet for å forklare sa hun at hun skulle lage en bacon biscuit til oss, og forsvant. Så utbrøt mannen på ...

Formålet mitt med å dra til USA var hovedsaklig å holde et foredrag på CCP, Conference on Computational Physics, og det har jeg nå gjort. Dermed er det tid for å lene seg tilbake, gå på foredrag, nyte utsikten og i det hele tatt. Dessverre er konferansen ferdig om to timer, men jeg har i alle fall tenkt å få med meg tre av de siste foredragene, som handler om supernovasimuleringer. Jeg skjønner ikke allverdens av hva de driver med, men supernovagjengen har i alle fall tilgang på latterlige mengder regnekraft i forhold til det vi driver med. Det var en fyr i sted som viste en video på ca to sekunder som hadde tatt et par måneder å lage på halvparten av den nest største datamaskinen i verden, så vi snakker ganske mye regnetid.

Det at supernova-folk har så mye regnetid betyr to ting. For det første har de mye penger i ryggen, og det betyr at de ofte har gode foredragsholdere, siden de som holder foredrag ofte er de samme som overbeviser myndighetene om å hoste opp mye penger, og for det andre har de som regel kule plott og videoer, så det er som regel god underholdning. Jeg har forøvrig hørt at grunnen til at supernovaer får så mye penger er at hvis man kan simulere en supernova kan man også simulere en hydrogenbombe, så det handler angivelig om at myndighetene utdanner fremtidige folk til forsvaret.

Jeg var forresten på et annet interessant foredrag i dag ...

Det er ganske spennende å jobbe i et felt som numerisk fysikk, der alt man driver med automatisk får en ganske betydelig drahjelp fra Moores lov. For de som ikke kjenner den, sier Moores lov at kompleksiteten til integrerte kretser dobles hver 18. måned, som omtrent er det samme som at regnekraften man får for en konstant mengde penger dobles hver 18. måned. Et veldig håndfast eksempel på dette er at når jeg begynte som stipendiat i desember 2008 fikk jeg en ny datamaskin, som den gangen var den kraftigste maskinen i linux-klyngen til instituttet, men de stipendiatene i korridoren vår som begynte 18 måneder senere fikk maskiner som er omtrent dobbelt så kraftige.

Jeg leste en gang en artikkel av en fremtidsforsker som hevdet at med en gang et vitenskapelig felt blir dominert av informasjonsteknologi, begynner utviklingen å følge Moores lov, og han ga medisin som et eksempel på et felt som er i ferd med å bli dominert av informasjonsteknologi. Jeg skjønte ikke helt hva som var poenget før tidligere i dag, da jeg gikk på et foredrag av en fyr som jobber med å designe medisiner. Han fortalte at de har en database med omtrent 80 millioner ligander, som vi for enkelhets skyld kan kalle virkestoffer, og at de bruker modeller fra fysikken til å simulere hvordan disse virkestoffene påvirker ulike proteiner. Veldig mange sykdommer skyldes at proteiner gjør noe de ikke skal, eventuelt ikke gjør noe de skal, så utvikling av medisiner handler derfor ofte om ...

Jeg har aldri helt skjønt åpningsscenen i Reservoir Dogs, der Mr. Pink forklarer at han ikke vil gi tips, blant annet fordi han forventer å få påfyll på kaffen seks ganger, men han fikk bare tre. For det første synes jeg det virker merkelig at man skal få påfyll tre ganger, i Norge er det ikke engang alle steder som tilbyr påfyll, og hvis de gjør det må du i alle fall hente mer kaffe selv. Og for det andre, hvem er det egentlig som vil ha påfyll mer enn tre ganger, for ikke å snakke om seks ganger, i løpet av en frokost. Seks kopper kaffe virker på en måte litt i overkant.

Etter å ha spist frokost på Log Cabin Pancake House her i Gatlinburg føler jeg at jeg har fått litt mer innsikt i denne saken. Jeg bestilte appelsinjuice, kaffe og pannekaker med eggerøre og bacon til frokost, og allerede før maten dukket opp hadde jeg fått påfyll på kaffen to ganger, og mens jeg spiste fikk jeg påfyll ytterligere tre ganger. Ikke slik å forstå at jeg faktisk drakk fem kopper kaffe, de var bare ekstrem ivrige etter å holde koppen min full. En gang fikk jeg tilogmed påfyll uten at jeg hadde rørt koppen etter forrige påfyll.

I følge Paul Anton, som har tilbrakt en del tid i USA i det siste, skyldes denne overivrige serviceinstillingen at folk som serverer i stor grad er avhengige av tips for å tjene anstendig, og det er meget ...

Jeg har nå reist til USA for første gang, og det har i grunnen vært en helt kurant opplevelse. 8 timer på fly er litt i lengste laget synes jeg, men ikke så ille som jeg hadde forestilt meg. Grensekontrollen var heller ikke så ille som jeg hadde forestilt meg. Paul Anton fortalte om sist han kom hit, da han fikk spørsmål som (se for deg at dette er sagt med bred Texas-aksent for ekstra humor) «What is the purpose of your visit?» og når han svarte at han var her for å forske fikk han oppfølgingsspørsmålet «Where are the item or items you will be doing research on?». Jeg synes det er veldig festlig at det tas høyde for at det kan bedrives forskning på en eller flere gjenstander, men ikke for at man forsker på null gjenstander.

Uansett, jeg fikk spørsmål om hvorfor jeg skulle hit (for å dra på en konferanse), og hva som var formålet med konferansen (diskutere numerisk fysikk), og da var det i grunnen greit. Jeg er litt usikker på om han tenkte at numerisk fysikk hørtes ut som et tema det var sannsynlig at man kunne ha en konferanse om, eller om han bare har blitt trent til å anholde alle som sier de skal forske på biologiske våpen eller noe slikt. Utspørringen tok i alle fall under fem minutter, pluss kanskje ti minutter i kø, og det er jo ikke så verst. Det som er verst er naturligvis at USA nå har ...

Alas, this is not a Scottish case, so I can't justifiably claim this post as one of my neglected series on Scots law. But I've just this minute come across it, and it's so good I had to share it with you lot. Which I have to do here since Tor and Camilla still don't have Facebook.

For those of you whose 16th-century English is a little rusty, I've provided a summary below.

Jeg møtte to trivelige unge menn på gaten i Trondheim i dag. De spurte om jeg hadde hørt om Mormons bok, og de sa de ville gi meg et eksemplar hvis de fikk lov til å snakke med meg i fem minutter. Jeg hadde det ikke spesielt travelt, og jeg liker å eie bøker, så det gikk jeg med på.

De fortalte at det de tror er i grove trekk at etter at Jesus stod opp fra de døde tok han en tur til amerika, der han omvendte befolkningen til kristendommen. Folket der borte trodde på ham i noen hundre år, men så begynte de å glemme, og til slutt var det bare en mann igjen. Han fikk beskjed fra Gud om å skrive ned læren, og grave den ned så den kunne finnes igjen senere. Og så, for litt under to hundre år siden, fant Joseph Smith det som var gravd ned, og tok opp igjen den gamle læren. Jeg sa at det var nok ikke spesielt sannsynlig at jeg ville bli omvendt, men jeg takket i alle fall for boken, og gikk videre. Litt senere kom jeg på at jeg burde spurt dem om de leser Wheel of Time, men det glemte jeg.

Jeg må si jeg er ganske imponert over slike mennesker, som tror så sterkt på noe at de reiser til et fremmed land, lærer språket og går rundt på gaten og spør om folk har hørt om Mormons bok i to år. De var amerikanere, men de snakket helt utmerket norsk begge to, og de går altså rundt og prøver å frelse folk i et kaldt og mørkt land langt borte, der de fleste de treffer antagelig ikke er spesielt interessert i å snakke med dem. Jeg er rett og slett imponert.

-Tor Nordam

Heisann,

Jeg lette etter informasjon om oljefondet her om dagen, da jeg kom over oljefondet.no. Jeg skjønner naturligvis at siden bare er et halvsnuskete PR-fremstøt for å få «folk flest» til å tro at man kan få et ubegrenset antall sykehusplasser for en ubetydelig del av oljefondet, men hadde det ikke vært greit å oppgi kilder likevel? Jeg er for eksempel nysgjerrig på hvordan man kommer frem til at det koster 9 milliarder pr. mil å bygge lyntog. Jeg mener å ha hørt at det koster halvparten av dette å bygge maglev-bane, og det er jo svinaktig dyrt, så for 9 milliarder pr. mil ser jeg for meg at du kan leie inn rappere, filmstjerner og andre kjendiser til å bygge banen for hånd. En kilde hadde vært fint.

Vennlig hilsen
Tor Nordam

Hvis man lager ulike lister over land der man sysler med tvilsomme ting, er det påfallende ofte at USA dukker opp sammen med land man ellers ikke ønsker å sammenligne seg med. For eksempel, fra wikipedia:

Celebratory gunfire is the shooting of a firearm into the air in celebration. It is culturally accepted in the Balkans, the Middle East, the South Asian regions of Northern India as well as Pakistan and Afghanistan and Latin American regions such as Puerto Rico as well as some areas of the United States.

Grunnen til at jeg slo opp dette er naturligvis at jeg så nyhetene på torsdag. BBC viste haugevis med klipp fra Libya der vi fikk høre at kampene var over, samtidig som man kunne høre skyting i bakgrunnen, og haugevis med klipp av menn som skjøt opp i luften. Menn som satt bakpå pickuper og skjøt opp i luften, menn som gikk bortover gaten mens de skjøt opp i luften, menn som stod og hang mens de skjøt opp i luften, menn som hang ut av passasjervinduet på en bil mens de skjøt opp i luften, og i det hele tatt. Jeg tenkte «Er ikke det der farlig?», og slo opp på wikipedia, der jeg fikk bekreftet at jo, det er dritfarlig.

En av kildene til wikipediaartikkelen er Ref. [1], en artikkel som beskriver hvordan en mann ble truffet av en 45-kaliber kule fra himmelen som påførte ham betydelige skader på indre organer, hvorpå han ble operert i 9 timer, og ...

Jeg nevnte tidligere i år at jeg vurderte å dra på en konferanse i USA, noe som er nytt og spennende for meg som aldri tidligere har vært utenfor Vest-Europas trygge favn. Det mest suspekte landet jeg har vært i er nok Italia, og selv om det er ille nok er det vel ikke så verst i den store sammenhengen. Nå er det imidlertid ingen vei tilbake, i alle fall ikke med æren i behold. Om litt over en uke bærer det avgårde til Gatlinburg, TN, en by med 3000 innbyggere og et fint konferansehotell.

Ikke bare skal jeg utenfor Europa for første gang, jeg skal også holde innlegg på en konferanse for første gang, og det blir jo riktig så spennende. Konferansen jeg skal på er CCP2011, som står for Conference on Computational Physics. Egentlig er det litt pussig, for folk som driver med numerisk fysikk driver med ganske mye rart som ikke egentlig trenger å ha noe til felles (utenom det at man bruker datamaskiner), men det går vel greit. Jeg håper å høste litt cred ved å si at jeg har løst et ligningsystem på over 300 gigabyte.

I tillegg til å holde et foredrag skal jeg naturligvis også overvære foredrag, og mest av alt gleder jeg meg til å høre den nyeste helten min, Jack Dongarra, snakke. Jeg sakser fra wikipedia:

He specializes in numerical algorithms in linear algebra, parallel computing, the use of advanced-computer architectures, programming methodology, and tools for parallel computers. His research includes ...