For ikke lenge siden spurte Kristian om jeg ikke kunne fortelle ham hva som var greia med betong. Jeg kunne ikke si noe særlig på stående fot, men lovte å komme tilbake til saken, som er det jeg gjør nå.

Forskjellige varianter av betong har vært i bruk ekstremt lenge. Assyrerne og babylonerne brukte en variant av betong med leire som bindemiddel, og egypterne også brukte noe greier. Men det var romerne som var nærmest det vi bruker i dag, med noe greier de gravde ut av vulkansk aske. Etter at romerne ble for feite og late til å mure glemte man hele opplegget, til en fyr i England gjenoppdaget sementen midt på 1700-tallet.

Det vi bruker i dag er hovedsaklig portlandsement, som er oppkalt etter øya portland i sør England. Poenget er at den inneholder silisiumoksid, kalsiumoksid og aluminiumoksid, som reagerer med vann. I motsetning til leire trenger ikke betong å tørke for å bli hard. Tvert imot blir vannet bundet i betongen, og hvis den tørker for fort rekker ikke vannet å bli bundet, og betongen blir svak. Derfor vanner man ofte betong man har støpt om sommeren, for å hindre at den tørker.

Betong består av sement, vann og støpesand. Støpesand er en blanding av sand og grus. Det første som skjer med betongen etter noen få timer erat det dannes kalsium-alumino-hydrater. Hydrat betyr at vannet er bundet i strukturen. Men betongen slutter ikke å utvikle seg med dette. Hele 28 dager er det vanlig å si ...

Nå har jeg tidligere skrevet en god del om Merzbow. Så for at dere ikke skal tro at jeg er helt LOCO, så har jeg bestemt meg for å ta for meg syv CD-er i min samling som jeg ikke ville ha vært foruten. Herlig. For å løse opp spenningen med en gang; de syv CD-ene er, i ingen spesiell rekkefølge, som følger.

En CD med japansk musikk
En CD med dårlige frø
En CD med Jaga Jazzists ene Horntveth
En CD med nesten-tung tung politisk rock
En CD med indisk-inspirert musikk
En CD med Bibelsk musikk
En CD med musikk på Richters skala


Jeg velger å starte med den nyeste CD-en, "Pooka" av Lars Horntveth. Den kom ut på Smalltownsupersound i 2003. Hele albumet er preget av et herlig og ekstremt behagelig lydbilde. Hovedsaklig er det klassiske instrument som strykere som dominerer. Her finner man klarinett, bassklarinett, saksofon, akustisk og elektrisk gitar, bass, piano, cello og fiolin. For dere som liker litt rolig og avslappende musikk, vil jeg anbefale at dere hører gjennom dette albumet, i alle fall et par ganger. Jeg er nesten sikker på at det vil falle i smak hos de fleste som er glad i musikk ala Jaga Jazzist. Musikken er forholdsvis enkel, men det spilles mye med det lille de har av rom, noe som gjør at den likevel blir interessant uten å gå over til å bli vanskelig, ei heller kjedelig. Det er i det hele veldig lite å pirke i, og på ...

Jeppz, i dag er det altså grunnlovsdag, og jeg tok naturligvis på meg dress og hatt, og syklet til byen for å dokumentere. Men først, enda et bilde av en pressefotograf:


Mmm, to stykk Nikon D1x, en stykk AF-S 80 200 2.8, og en slik 17-35 Sigma-dings. Slikt skulle man hatt.

Men så ned til forretninger. Det er altså ikke avisdag i dag, så jeg tillater meg å være litt ordknapp. Det blir dessuten mange bilder, som hver teller for 1000 ord. Vi kjører rett på med første bilde, som er av to personer med festlige hodeplagg. Camilla sier hun har sett en slik person på Dragvoll tidligere. Kanskje noen vet hva avtalen er?


Neste bilde viser at det jammen var noen svensker som hadde sneket seg inn i toget. Dette var det noe om på nyhetene, og slik jeg forstod det var det et slags utvekslingsprogram, for å bedre forståelsen mellom våre to stolte kulturer, som gikk ut på at noen svensker tok med seg et flagg hit, og gikk i tog her, mens noen nordmenn tok med seg norske flagg til Göteborg, og gikk i tog der. Forstå det den som kan.


Matteus kan kontakte meg om han ønsker større versjon av dette bildet. Forøvrig kan alle som måtte ønske større versjoner av ting kontakte meg.

I dagens samfunn med mye ungdom og kultur og utvidete begrep og denslags spretter det opp nye foreninger i alle retninger, og det er spennende. Ikke alle trenger å ha like ...

En artikkel om Henrik Wergeland tror jeg kan være på sin plass i dag. Som de aller fleste vet var det jo han som egenhendig fikk i gang 17. mai-toget. Eller i allefall barnetoget. Litt mindre kjent er kanskje at 16. mai-fylla også er en stolt tradisjon grunnlagt av hr. Wergeland. Det sa i allefall Harald Nortun, den ene av to forelesere i Retorikk. Vi hadde om forskjell på taler i ny og gammel tid, og et eksempel på en tale som var gått rett hjem hos folk var en Wergeland hadde holdt en 17. mai. Han skulle holde tale forholdsvis tidlig, klokka 8 eller noe slikt, og de som var ansvarlige for arragnementet begynte å svette da han ikke dukket opp. De lette litt rundt, Oslo var jo en mindre by på den tiden, og klokka 9 fant de ham, sovende på en sofa hos en bekjent. Etter en frokost bestående av konjakk kom han seg avgårde, og talen ble en brak-suksess. Vi leste utdrag av talen, og det var ganske crazy-greier, med innskudde leddsetninger i innskutte leddsetninger opp og i mente. Talen var forøvrig for å gi cred til en eller annen fyr man hadde satt opp en byste av, eller noe i den dur, og det var ikke måte på hvor bra denne fyren var.

Ettersom det ikke er avisdag i dag synes jeg ikke det er rimelig å forvente mer av meg. Men nå kan i allefall de som liker å drive med fyll & fanteri natt til 17. hevde at de viderefører en stolt tradisjon fra rundtomkring 1830.

-Tor Nordam

Jeg tror kanskje en historie er på sin plass, om den gangen jeg klarte og ødelegge en skolesekk som ikke engang tilhørte meg. Som dere andre også muligens gjorde, drakk jeg melk i lunsjtimen på barneskolen slik som resten av klassen min. En av dem i klassen het Marie og jeg satt ved siden av henne i 4 klasse.

Detaljene rundt dette ”hærverket” husker jeg ikke helt, men en dag drakk hun ikke melken sin og sparte den for å ta med seg hjem. Jeg hadde tilfeldigvis en nål denne dagen og når Marie forlot sin pult av uvisse grunner må den onde delen av kroppen min ha kriblet noe utrolig. Det var en kjapp og enkel operasjon, jeg bøyde meg mot pulten hennes og tok melken. Den fikk et bittelite hull strategisk plassert i et hjørne (nå husker ikke hvor jeg stakk hullet, men tilatter meg selv litt kunstnerisk frihet). Fort la jeg melken tilbake og prøvde å se så uskyldig ut som jeg kunne.

Nå husker jeg fint lite av hva som skjedde etterpå, om jeg visste om Marie ville ta med seg melken hjem i sekken eller om jeg trodde at hun skulle ha den senere på dagen. Uansett så tok Marie med seg melken hjem i sekken og jeg vet ikke hvor lang tid det gikk før hun oppdaget at melken hadde lekket ut, kanskje det til og med var på en fredag og hun oppdaget det ikke før mandagsmorgen. Men sekken ble totalskadd, luktet sikkert ...

Mange har kanskje lurt på hvor uttrykket "measurebating", som jeg brukte senest i går, kommer fra. Det er altså utledet fra "Equipment measurebator", som er den laveste klassen av fotografer, som beskrevet i Ken Rockwells vittige notis "The Seven Levels of Photographers". Ganske gøyal, og kan leses også av folk som ikke bryr seg så sinnsykt hardt om fotografering.

For den som ikke gidder å klikke på linker kan jeg kjapt oppsummere, at det dreier seg om en person som bruker all sin tid på å tilfredsstille seg selv ved å lese om målbare egenskaper ved fotoutstyr. Derav "measure-bator". Dette gjelder naturligvis ikke meg, selv om det kanskje kan virke slik, men jeg er altså oppmerksom på at alslags vibrasjonsdemping og autofokus ikke gjør deg til en bedre fotograf. Det øker imidlertid sjansen for å få et skarpt bilde på begrenset med tid, som er viktig for mange pressefotografer, men helt uvesentlig for f.eks. landskaps- eller arkitekturfotografer. Det er dessuten veldig enkelt å skrive om, fordi det er målbart, mens slik vagt kunstnerisk mumbo-jumbo er mye verre for en realist som meg.

Andre vittigheter i samme serie er "The Seven Levels of Artists", som sikkert kan være av generell interesse, og "The Seven Levels of Surfers", som sikkert kan være av interesse for Matteus.

Samme mann har også en del annet verd å lese på hjemmesiden sin, som f.eks. artikkelen som forklarer hvorfor det ikke spiller noen rolle hvilket kamera du bruker, og artikkelen som forklarer at hvis ...

Narratologi, tenker du. Det høres spennende ut.
Joda. Omtrent så spennende at jeg hadde gnaget av meg beinet hvis jeg hadde trodd det ville ha hjulpet. Litt som en skrekkfilm.
Likevel har det sin sjarm første gang man støter på det, og jeg presenterer det herved i et håp om å overbevise min dårlige samvittighet om at jeg FAKTISK studerer (de sier jo at den beste måten å lære noe på er å forsøke å lære det bort).

De færreste av de av oss som har vært gjennom noen bøker vil vel sette likhetstegn mellom forteller og forfatter i en bok. Dette gjelder imidlertid ikke alle, så det må nevnes. (Om det er tvil om at man må ta ting fra begynnelsen, henviser jeg til siste avsnitt av denne artikkelen, og hviler min koffert, som Matteus ynder å si.)
Fortelleren i en tekst er en del av det fiktive universet, akkurat som personene han eller hun (eventuelt det) forteller om.

Det er også hensiktsmessig å skille mellom implisitt forfatter og fortelleren som sådan. Den implisitte forfatteren kommer spesielt godt til syne når den faktiske fortelleren er uppålitelig. Et av litteraturviternes favoritt-eksempler er i denne sammenheng The Life and Opinions of Tristram Shandy, Gentleman, men siden få av oss har lest den kan det kanskje ikke være så dumt å tenke på fortelleren i Brødrene Dahl (i den grad det er legitimt å overføre termene til et annet medium).
Den implisitte forfatteren kan sies å være diskursen (teksten) som sådan: Hvis ...

(Advarsel. Denne posten inneholder measurebating.)

Jeg vil bli sånn som denne mannen:


Stilig kledd, og med dyrt kamera, lang linse og sekken full av laptoper og mer dyrt glass. Kan det bli bedre? Ja, det kan det. Man kan ha to dyre kameraer. Det kan kanskje virke unødvendig og tøysete, men det er faktisk utrolig konge. For generell pressefotografering kommer du langt med en 28-70 og en 70-200. Hvis du har et ekstra kamera kan du kaste bagen du har det andre objektivet i, og henge det på kameraet i stedet. Dermed har du fortsatt to ting over skulderen, men det tar 5 sekunder å bytte objektiv i stedet for 30. Ganske enkelt genialt. Japanerne har skjønt det.


For å vende tilbake til mannen på det første bildet, så har han kanskje bare ett kamera, men han har i allefall skjønt at det lønner seg å ha rask autofokus, og det lønner seg å ha IS (Image Stabilization), som Canon har i en del av sine dyrere objektiver. Nikon har naturligvis samme greie, men de kaller det VR (Vibration Reduction). Konseptet er at små magiske alver inne i objektivet merker din minste skjelving, og flytter rundt på linseelementene for å kompansere. Slik kan man få bilder med brukbar skarphet på mye lengre lukkertid enn ellers. Produsentene sier gjerne at det tilsvarer fotograrering med en blender som er tre trinn bedre. Det betyr altså at i stedet for å begrense deg til 1/120 kan du regne med å få skarpe ...

Jeg så innlegget til Tor, og kunne ikke dy meg. Folk som lider av insomnia, akutt peilinghemming og andre rare sykdommer, har ofte merkelige problemer som dette. Vel, ikke noe å gjøre med det. Bare å la det stå til.


Upassende? Vulgært? Ta deg en tyggegummi.

Jeg benytter anledningen til å reklamere for min neste post, hvor jeg kommer til å ta for meg syv CD-er jeg ikke ville ha vært foruten. Det er da ekskludert alle Merzbow CD-ene jeg kunne ha nevnt. Så det blir snakk om musikk som dere vanlig dødelige kan ha hørt om. Gleden er til å ta og føle på. Ikke Hiis-style, men nesten. Og det blir soundibtes. Mmmm, tran...

I dag var det japanske keiserparet, og Mette-Marit, på besøk på Gløshaugen. Som de fleste sikkert husker hadde jeg søkt om presseakkreditering i forbindelse med besøket, og jeg regner egentlig med at jeg fikk det. Jeg fikk i allefall masse eposter fra UD, men program og slikt. Imidlertid fikk jeg ikke noe pressekort, og jeg ser i ettertid at jeg sikkert burde kontaktet en eller annen presseansvarlig person for arrangementet for å skaffe meg det. Men det ble ikke noe stort problem, fordi sikkerheten uansett ikke var super-vill.

Besøket begynte naturlig nok med Hovedbygget, som uten tvil er det peneste bygget på Gløshaugen. Jeg gjettet på at de ville komme kjørende opp alléen på forsiden, og det stemte. Noe annet ville bare vært teit. Jeg stilte meg øverst i alléen, og knipset noen bilder da de kom kjørende.


De hadde altså med seg en del politi, som nyttet anledningen til å se barske ut, og kjøre litt aggressivt, men ikke særlig imponerende i forhold til da Ariel Sharon var i Molde, som Tore og jeg tilfeldigvis fikk se på nært hold. Men enkelte barske menn var det altså. Særlig denne karen her.


Det synes ikke på dette bildet, men hansken hans hadde bare halv finger på høyre pekefinger. Han var åpenbart forberedt på å plaffe ned terrorister. Han så også utrolig barsk ut da de kom kjørende, for da hadde han åpent vindu i kommandobilen, og da de dro hang han ut døra et stykke, så han kunne kaste seg ...