For å forklare hvorfor jeg har vært så slapp med artikkelkskrivingen i det siste, og for å lade opp til Forsker Grand Prix, tenkte jeg å si litt om hva jeg driver med om dagen, og hvorfor.

I beskrivelsen som stod i utlysningen til den stipendiatstillingen jeg har, stod det at målet med prosjektet var å si noe om effekten av ruhet på solcelleoverflater, og idéelt sett finne en optimal, eller i alle fall god, type ruhet. Det er nemlig kjent at ru overflate på solceller er gunstig, men mitt inntrykk er at det går mye i at man bare lar være å polere dem, og satser på at det duger, så planen var å gå systematisk til verks og undersøke dette.

Ruhet kan nemlig være så mangt. Det som ser ut som ruhet på en lengdeskala trenger ikke være ruhet på en annen. Ta for eksempel havet. Tar du bilde av havet fra et fly ser det temmelig flatt ut, selv om det er store bølger. Tar du derimot bilde av det samme havet fra kanskje 50 meters avstand ser det ut som en ru overflate, mens hvis du går enda nærmere, kanskje noen få centimeter fra overflaten, ser den flat ut igjen.

For at en solcelle skal funke må den absorbere lys, og lys er elektromagnetiske bølger. Grovt sett kan man si at bølger vekselvirker sterkest med ting som er av ca samme størrelsesorden som bølgelengden. For eksempel har radiobølger en bølgelengde på et par meter, mens mobilstråling ...

Jobben min består for tiden av å løse massive ligningsystem. Og med massive mener jeg både tette og store. Rett og slett ligninger som tar mange gigabyte å holde i minnet. For å få til dette innen jeg er ferdig med stipendiatperioden og pengene tar slutt er det absolutt essensielt å bruke parallell kode, altså kode som kjører på flere prosessorer samtidig.

Det viser seg imidlertid at det er ikke alltid så enkelt som at det er bare å kaste flere kjerner på et problem, så går det fortere. Vi kjenner naturligvis til Amdahl og Gustafson, som kommer og tar deg hvis koden din ikke er parallelliserbar. Det er imidlertid ofte slik at kode er ikke enten fullstendig uparallelliserbar eller fullstendig parallelliserbar. Et eksempel på noe som er en mellomting er nettopp det jeg sysler med, altså å løse store ligningsystemer.

Her må jeg nesten digrere litt. I USA har de et prinsipp om at forskning som er finansiert med offentlige midler skal være allment tilgjengelig (bortsett fra hemmelige ting, naturligvis). Takket være at noen i Department of Energy på et eller annet tidspunkt har hatt behov for å løse digre ligningsystemer, finnes det derfor et åpent bibliotek for dette. Det heter Scalapack, og fremstår for meg nesten som svart magi, både fordi det er skrevet i Fortran 77 og fordi jeg ikke aner hvordan det funker, men funker gjør det.

Jeg aner ikke hvordan det foregår, men Scalapack løser ligningsystemer i parallell. For at det skal funke må imidlertid ...

I dag på kontoret snakket vi om radioaktive stoffer, og om hvordan det er ganske heftig at 1 gram polonium-210 avgir en effekt på 140 W, med en halveringstid på 138 dager. Vi kom videre inn på at det hadde vært ganske kult å ha en liten klump med polonium i kjelleren, så hadde man sluppet å tenke på oppvarming resten av vinteren. Problemet er naturligvis at polonium-210 er ganske vanskelig å få tak i, og dessuten latterlig dyrt.

Det finnes imidlertid noe som er både lettere å få tak i og billigere, nemlig radioaktivt avfall. Som navnet tilsier er dette avfall, i alle fall intil videre, og noe man betaler i dyre dommer for å håndtere. Det avgir ikke fullt så mye varme som polonium-210, men typisk brukt reaktorbrensel ligger i følge wikipedia på respektable 10 kilowatt pr tonn etter ett år, og dette går ned til rundt 1 kilowatt pr tonn etter ti år.

Forretningsidéen ligger i å formidle radioaktivt avfall til folk som bygger hus. Hvis man blander inn brensel-pellets i betongen i grunnmuren skjermer man sikkert unna det verste av strålingen, og så slipper du å tenke på oppvarming de første årene. Det er rett & slett genialt. Eventuelt kan man gjøre litt prosessering av avfallet, og plukke ut ting med litt lengre halveringstid, så får man mer stabil varme over lengre tid. Jeg aner ikke hva det faktisk koster å kvitte seg med brukt reaktorbrensel, men jeg gjetter ...

I vinter var vi en smule plaget med kulde på kontoret. Merkelig nok var det varmt og fint i november i fjor, da vi hadde -20 grader både titt & ofte, men i januar, da vi hadde -5 ute, var det bikkjekaldt på kontoret hele tiden. Vi tok drastiske skritt som å kjøre tunge beregninger på datamaskinenen våre, sette opp vifteovner, og sende eposter til drift med bilde av vår franske post.doc. (fra Nice) som satt oppå radiatoren og frøs.

Vi fikk til svar at det var noe med pumpene på sentralvarmen som ikke var tilstrekkelig dimensjonert til å frakte nok varmt vann opp til femte etasje, og at de var i ferd med å fikse biffen. Hvorfor biffen ikke hadde blitt fikset tidligere, bygget er tross alt 10 år gammelt, og det har vært kalde vintre før i Trondheim, og ikke minst hvorfor biffen lot til å være i utmerket stand når det var dritkaldt ute, men utilstrekkelig når det bare var småkaldt, fikk vi imidlertid ikke noe godt svar på.

Uansett, jeg har nå gått til innkjøp av halvfingerhansker, eller alkoholikervotter som det også kalles, så nå går jeg vinteren godt forberedt i møte. Man får kjøpt slike votter i byggevareforretninger til rundt 30 kroner, og jeg har inntrykk av at de er populære blant snekkere og andre håndtverkere siden de lar deg håndtere små gjenstander som for eksempel spiker mye lettere enn hele hansker, men de egner seg naturligvis også utmerket for programmerere eller andre som trenger å bruke et tastatur. Alt vi mangler nå er vel egentlig et halvt oljefat vi kan fyre opp i, og så kan vinteren bare komme.

-Tor Nordam

Om ikke lenge er det tid for Forskningsdagene, som er et landsdekkende arrangement jeg egentlig ikke har noe forhold til, utover at når jeg tenker meg om var jeg med på instituttets bidrag til Researchers' Night i fjor. Nuvel.

I år skal jeg i alle fall delta i en konkurranse som heter Forsker Grand Prix. Den arrangeres i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Tromsø, og konseptet er at ti stipendiater holder et 4-minutters foredrag for å presentere sin forskning, hvorpå tre finalister blir valgt ut av en kombinasjon av dommere og stemmer fra publikum. Disse tre får ytterligere 6 minutter til å holde et litt dypere foredrag, og så blir de to beste fra hver by sendt til landsfinalen i Bergen.

Jeg meldte meg på fordi noen sendte ut en epost og sa det var trist at ingen fra instituttet hadde meldt seg på, og det virket som et kult påfunn og en spennende utfordring eller noe i den dur. Nå merker jeg at jeg begynner å bli litt stresset, men det blir sikkert gøy. I Trondheim holdes konkurransen den 29. september, på Byscenen, fra 19.00 til 22.00. Det er gratis inngang, men jeg forstår det slik at man må registrere seg for å være sikret plass. En link skal angivelig dukke opp på hjemmesiden til arrangementet i løpet av et par dager. Så sett av kvelden den 29., og dukk opp hvis du vil høre meg fortelle hva jeg sysler med på 4 minutter.

-Tor Nordam

One of the most important things to know when practising law in any country is what the recognised sources of law are. The reason is obvious: if you base your case on a principle which, however sensible it appears, is not recognised as part of the law, or if you ignore anything relevant which is law, you will look a fool in court, and your client won’t be very happy with you.

In some countries, the entirety of the law is (or is supposed to be) written down in one place, where it is easy for even a non-lawyer to find. Cf the French and German civil codes. Scots law is, most emphatically, not like this at all. Neither, for that matter, are English law or Northern Irish law. It seems that comprehensive codification is simply not the way we do things in the UK. Below are listed the many and varied sources from which Scots law is drawn. Afterwards I will say a brief word on juridical typology, because Scots law is in a slightly odd position when it comes to classifying the world’s legal systems, but in order to understand why, you first need to know about the sources of law.

Common law

For continental Europeans, the most striking characteristic of the UK’s legal systems is their heavy reliance on previous court decisions – the French even call it "la superstition du cas". In some areas of law there is almost nothing to be found in ...

I øyeblikket sitter jeg på Schiphol og irriterer meg. Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg irriterer meg ekstra mye når jeg reiser, og i dag føler jeg at jeg har mer grunn enn på lenge. Paul Anton og jeg skulle fly fra Edinburgh til Trondheim, via Schiphol, og KLM hadde noe optimistisk gitt oss 50 minutter fra det første flyet landet til det andre skulle gå. Når man vet, som KLM gjør, at man lander på gate D44, og skal til gate B30, som jeg vil anslå tar nærmere 20 minutter å spasere i vanlig tempo, og at man må gjennom passkontroll og sikkerhetskontroll på veien, virker det litt i knappeste laget. Og det viste deg seg å være. Ca 1 minutt for knapt, i følge damen i gaten som fortalte meg at jeg dessverre hadde mistet flyet, til tross for at Paul Anton, som åpenbart ser mindre skummel ut enn meg, og derfor slapp lettere gjennom sikkerhetskontrollen, hadde sagt at jeg kom og bedt dem vente, noe de hadde gjort, men de kunne dessverre ikke vente lenger, på grunn av lufttrafikken og de andre passasjerene og sikkert en rekke andre ting som er helt greit for meg. Det var uansett ikke damen i gaten sin feil at jeg var for sen.

Jeg gikk for å få ny billett, og forklarte at jeg bare hadde 50 minutter og at det tok 50 minutter å komme gjennom sikkerhetskontrollen, og da var det greit. Damen i ombookingsskranken fortalte meg at neste ...

Fem uker er ikke egentlig så veldig lenge, viser det seg, og nå er Paul Anton og jeg snart på vei hjem til Trondheim etter oppholdet vårt i Edinburgh. Det føles litt ekstra rart å dra fra Edinburgh denne gangen, siden det fort kan bli en stund til jeg kommer tilbake. De siste fem årene har jeg sjelden gått mer enn to måneder uten en tur hit, men nå som Camilla bor i Trondheim kommer det naturligvis til å bli langt sjeldnere.

Vi flyr hjem i morgen formiddag, via Amsterdam, og skal etter planen være hjemme halv fem, men jeg innså nettopp at KLM har beregnet 50 minutter på Schiphol, så det er vel ikke helt umulig at det blir et senere fly til Trondheim. Den som lever får se.

Forøvrig, jeg synes godt kronen kunne styrket seg så mye som den gjør nå for fem uker siden. Typisk at slikt skjer når jeg er på vei hjem, samtidig som Savvyrow legger ut masse fete vinterklær.

Nå: Leggetid. I morgen: Sett av 29. september.

-Tor Nordam

Yesterday marked the end of the Edinburgh International Festival, the Fringe's posh brother. I hadn't realised it was still on, or indeed that it was on at all, for which I am bitter. I rather like posh concerts (you know, the kind where you get a chair) and would have like to go to at least one. I guess I'll just have to apply to HPC-Europa again next year. Or maybe in two years time, in a year I might be too busy writing up my PhD.

In any case, at the end of the Edinburgh International Festival there is usually a fireworks concert. For the last few years it has been known as the Bank of Scotland Fireworks Concert, this year it was the Virgin Money Fireworks Concert, but the premise remains the same. They have an orchestra playing classical music at the pavillion in Princes Street Gardens, and they shoot fireworks from the Castle which is supposedly supposed to match the music in some way.

Last year we had tickets, thanks to a friend of ours who works at the Bank of Scotland, and watched the concert from the Gardens. This year we didn't, and so Paul Anton and I decided to watch from Salisbury Crags. It turned out we weren't the only ones to think of that, and it was actually surprisingly crowded. The grass to the south of the Crags was pretty much packed with people who had turned up early ...

Årets valg nærmer seg med stormskritt, og selv om jeg føler meg rimelig sikker på hva jeg skal stemme, bestemte jeg meg for å teste Aftenpostens Valgomat. Den fortalte meg, til min overraskelse, at jeg burde stemme KrF, da jeg er hele 44,8% enig med deres politikk. På en god andreplass kom SV, som jeg i følge Aftenposten er 44,2% enig med.

Ikke helt fornøyd med resultatet tok jeg turen over til NRK, som later til å stille spørsmål som i alle fall delvis er tilpasset hvilken kommune du sier at du bor i. De hadde i alle fall et par om bomringen og boligutbygging i Trondheim. Jeg tror egentlig ikke jeg er så veldig hard på kommunepolitikk, det var i alle fall flere spørsmål i både i denne testen og i Aftenpostens som jeg egentlig ikke har tenkt så mye på. Uansett, jeg fikk til svar at jeg er 83% enig med Venstre og 82% enig med både Arbeiderpartiet og SV.

Fortsatt ikke helt fornøyd med utfallet av disse testene bestemte jeg meg for å sjekke om det finnes flere valgomater, og det viste seg at også Dagbladet har en. Dagbladet opererer ikke med prosent enighet, men forteller deg (eller i alle fall meg) hvilke tre partier du er mest enig med. Det virker kanskje som en god idé, det er i allefall åpenbart at Aftenposten og NRK ikke bruker en felles definisjon av % enig, men eller annen indikasjon på hvor mye som skiller tre partiene hadde ...